Kvotering

Kjønnskvotering er en metode hvor man gir et av kjønnene en ekstra fordel fordi man ønsker en jevnere fordeling mellom menn og kvinner. Norske politikere er svært ivrige på kjønnskvotering, det førte til at EFTA-domstolen dømte Norge for kjønnsdiskriminering. ”Prinsipielt må det være en sjanse for at den best kvalifiserte kandidaten får stillingen”, står det i dommen. Man kan også bruke andre former for kvotering, for eksempel funksjonsevne, seksuell orientering, etnisitet, religion eller geografisk tilhørighet. Det siste er spesielt viktig for de politiske partiers valgkomiteer. Når politikere tyr til kvotering innrømmer de at de ikke har kontroll over situasjonen. Men kvotering er et tvilsomt virkemiddel, enten målet er å kamuflere eller å fjerne naturgitte forskjeller mellom ulike grupper. Til tross for dokumenterte skadevirkninger i mange andre land, og til tross for fravær av positive erfaringer, er kvotering et vanlig verktøy for norske politikere. Skremmende er det at Politihøgskolen har tatt inn 28 av 32 minoritetsstudenter på grunnlag av ”særskilte vilkår med henvisning til behovet for mangfold”. Det betyr at nærmere 90 % av minoritetsstudentene ikke ville ha kommet inn på dette studiet dersom de hadde konkurrert på like vilkår med norske søkere. Det er verdt å merke seg at minst fire av søkerne har fått dispensasjon fra minstekravet når det gjelder norskkunnskaper. ”Når PHS velger å gi dispensasjoner fra opptakskravene også i år, vil de fortsette å bidra til en stigmatisering av politi med minoritetsbakgrunn”, sier Navjot Kaur Sandhu, minoritetsombud for politiet i Oslo.

Problemene
Kvotering har vært forsøkt i mange land gjennom flere tiår, og erfaringene er stort sett negative. Ulike kvoteringssystemene har vært brukt i India, Sverige, Italia, Kina, USA og Norge. Erfaringene er skremmende. De positive effektene av kvotering er fraværende eller i beste fall marginale, mens de negative effektene har vært betydelige i alle undersøkte land. Afroamerikanere som faktisk har gjort karriere uten kunstig hjelp opplever at de ikke får den anerkjennelse de fortjener fordi de blir avskrevet som innkvoterte som egentlig ikke har gjort seg fortjent til den stillingen de har. Skadevirkningene er størst for den gruppen kvoteringsregimet var ment å skulle hjelpe, nemlig svarte eller kvinner. I Norge viser en undersøkelse at de fleste ASA-styremedlemmer ikke har merket særlig forandring etter at kvoteringsbestemmelsen i allmennaksjeloven ble innført: Ni av ti kvinner svarer at kvoteringsbestemmelsen ikke har ført til nevneverdig endring eller forbedring. De fleste med negative reaksjoner synes at de nye styremedlemmene mangler viktig kompetanse og innsikt. USA har ikke kvotering av ledere, men de har et langt større antall kvinner i ledende stillinger enn Norge.

Styreverv
Kvinner har bare én ting felles, og det er at de er kvinner. Det er ulike behov som styrer kvinners adferd. De kan være studenter, småbarnsmødre eller på toppen av en yrkeskarriere. Feminister velger feil strategi når de behandler kvinner som én gruppe. Man må i stedet fokusere på individets rettigheter uavhengig av kjønn – alle er likeverdige.

I 2010 burde vi ha kommet dit hen at vi behandler mennesker som mennesker og vurderer dem etter kvalifikasjoner i stedet for å dele opp arbeidsmarkedet etter kjønn. Når Trond Giske vil kvotere inn kvinner, viser det at vår næringsminister har liten tro på dagens kvinner, siden han ikke forstår at de kan komme frem på egen hånd og ikke trenger særfordeler. Det er ingen som er så forbannet på kvoteringsreglene som unge jenter. De har pågangsmot, ambisjoner og arbeidslyst, og vil ikke bli ansatt fordi de er kvinner, men fordi de er best kvalifisert. Stadig flere kvinner trer inn i det som tidligere var typiske mannsyrker, og de gjør det fordi de er kompetente; ikke fordi noen har vedtatt at de skal gjøre det. Men så lenge kvoteringsordningene finnes, så vil man alltid møte argumentet om at man er kvotert inn. Kvotering er i seg selv diskriminering, både av dyktige kvinner som må ha kunstig hjelp, og av dyktige menn, som blir fortrengt fordi kjønn blir gjort til det viktigste. NTB meddeler forøvrig at ”Selskaper som ikke er underlagt kvoteringsloven, har flere kvinnelige toppledere enn selskaper som er underlagt loven”. Leder Marit Hoel i Center for Corporate Diversity har gjennomført undersøkelsen. Hun sier til Aftenposten at hun ble ”veldig overrasket” da hun summerte tallene. Hun er antagelig kvotert til sin stilling, for meg var det ingen overraskelse. Kjønnskvotering er skadelig, både for samfunnet og for den enkelte – som blir plassert i en posisjon som vedkommende ikke har kvalifikasjoner for. Styreverv er en jobb som krever visse kvalifikasjoner, i likhet med en hvilken som helst annen jobb. Folk bør få stillingen på grunn av sin dyktighet til å utføre arbeidet, ikke på grunn av kjønn, hudfarge eller religion. Det er like meningsløst å kvotere inn styrerepresentanter som det er å kvotere inn fiskere, rørleggere eller kirurger.

Politikere
Karita Bekkemellem mistet i sin tid jobben som minister. Hun hadde hele sitt politiske liv gått sterkt inn for kvotering, og ble selv kvotert inn fordi hun var kvinne, og ikke fordi hun var dyktig. Så mistet hun posisjonen til en som var enda mer politisk korrekt enn det hun var. Bekkemellem hadde bare ett kriterium for å få jobben; hun var kvinne. Ramin-Osmundsen var både kvinne, innvandrer og farget; det vil si at hun hadde hele tre kriterier for å bli minister. Vi så jo deretter hvordan det gikk med Osmundsen som ble kvotert inn til en stilling som hun ikke hadde kvalifikasjoner for. Helga Pedersen forteller at i Aps stortingsgruppe kvoteres kvinner – mens kvinnene i FrP og Høyre har fått sine verv på grunn av sin dyktighet. Det er muligens en av grunnene til at Arbeiderpartiet gjør det så dårlig, mens høyresiden nå har flertall alene; noe som Arbeiderpartiet ikke har hatt på flere generasjoner. Arbeiderpartiets nyere historie er full av kvinner ble kvotert inn og deretter floppet; som Sylvia Brustad, Saera Khan, Fatma Jynge, Guri Ingebrigtsen ...

Når jeg ser hvordan Liv Signe Navarsete prøver å bortforklare Senterpartiets pengejuks med at hun ikke husket, ikke fortalte eller ikke visste, så forstår jeg at også hun er kvotert inn i stillingen. I jobben med å styre Norge har vi behov for mennesker som har fått stillingene fordi de er de beste man overhodet kan finne – og ikke fordi de er kvotert inn på grunn av at de har et bestemt kjønn, rase eller kommer fra en spesiell landsdel. Tenk selv, hvis du blir syk og trenger en kirurg. Vil du virkelig ha en lege som har fått jobben fordi han tilhørte en minoritetsgruppe og er kvotert inn, eller ville du ha en som er en dyktig kirurg?

Politisk korrekthet
Kvotering på grunn av kjønn, religion eller annen minioritetsbegrunnelse er og blir en nedvurdering av mennesker. Kvinner som ønsker å kvoteres inn er tafatte og eier ikke tiltak. Kvinner som ønsker å gjøre en innsats vil ikke ha kvotering. Som kvinne ønsker jeg ikke å bli stakkarsliggjort ved å bli kvotert inn til en posisjon.

Legendarisk?

Stortingsrepresentant Torgeir Micaelsen betegner den tidligere ordføreren Rolf Bergersen i Nedre Eiker som legendarisk. Et rask søk på Internett forteller at for eksempel slaget om Stalingrad er legendarisk fordi det er det blodigste noensinne, Pamela Anderson er legendarisk fordi hun er den kvinnen som har opptrådt flest ganger på forsiden av Playboy, og Al Capone er legendarisk som mafiaboss. I dette selskap passer jo Arbeiderpartiets gamleordfører inn fordi han er legendarisk for å ha kjørt Nedre Eiker mot konkurs med et stadig voksende underskudd og et kommunalt rot og byråkrati som Høyre og Fremskrittspartiet fremdeles rydder opp i. I så måte stiller Bergersen på lag med den ”legendariske” ordføreren Lise Christoffersen som etterlot seg et Drammen i samme sørgelige tilstand. Foruten et stort kommunalt underskudd som Drammen Høyre nå har snudd, ble ordfører Christoffersen kjent for å ansette en venn som såkalt reiselivskonsulent, samt å gi kommunale pengegarantier til en bank (faktisk) for å sikre at kommunen kunne drive kinovirksomhet. Reiselivskonsulenten gjorde ære på tittelen ved å reise jorden rundt for å markedsføre Drammen som cruisehavn. Et av rederiene han besøkte på sine mange (ferie)reiser fortalte at de sjelden hadde fått mer useriøse henvendelser, men det virket som om mannen hadde det morsomt i jobben sin.

Samrøre

Slike samrøreprosjekter er ofte typisk for Arbeiderpartiet, og det koster dyrt for de kommunene det gjelder. På statlig nivå kjenner vi igjen tilsvarende samrøre mellom Jens Stoltenberg og DnB NOR-sjefen. Antagelig kan vi også benevne Stoltenberg som legendarisk, fordi ingen andre har klart å søle bort så mange penger på klimakvoter, mislykkede FN-prosjekter, reiseglade statsansatte, og et byråkrati som har økt til uante høyder. Samrøre er så vanlig i Arbeiderpartiet at de til og med har et eget uttrykk for det ”Noen av oss har snakket sammen”.

Norske skoler – og fremtiden?

Torgeir Micaelsen fra Ap liker ikke at jeg forteller om hvor mange skoler som er lagt ned under den rødgrønne regjeringens styretid; og sier derfor at jeg tar feil. Jeg ville vært mer imponert hvis han i en eneste liten setning i hele innlegget sitt påpekte hva jeg har skrevet som er feil. I stedet kommer han med den vanlige politikersvadaen om alle milliardene som kommunene har fått. Når Micaelsen etter hvert får litt mer erfaring, vil han forhåpentligvis oppdage at man kan ikke løse ethvert problem bare med å kaste penger på det; hvis man ikke gjør noe med selve systemet vil det ofte bare føre til mer byråkrati og ikke til bedre løsninger. Antagelig har Arbeiderpartiets representant blandet sammen to begreper; det at han ikke liker det jeg skriver, betyr ikke nødvendigvis at jeg tar feil. Det betyr rett og slett at vi har forskjellig mening om hvordan samfunnet bør utvikle seg.

I mangel på argumentasjon, trekker Micaelsen frem sin største trussel, kommersialisering. Det høres jo uhyggelig ut, tenk om skolene blir kommersielle – huff, huff. Da får vi kanskje samme forhold som vi nå har i dagligvarebransjen, flere aktører som konkurrerer om å levere de beste og rimeligste produktene, samtidig som de satser på god service for kundene. Det ble opprettet mange private skoler før de rødgrønne tok over, og som nå er suksesshistorier; tilfredse foreldre, motiverte lærere, og elever som uteksamineres med langt bedre resultater enn det som oppnås i den såkalte enhetsskolen. Se for eksempel på Venabygd; Ringebu kommune var i samme situasjon som Svelvik, og de mistet sin lokale skole. Da tok foreldrene over og startet montessoriskole, den er nå vellykket, livskraftig og – for å berolige Micaelsen – ikke kommersiell i det hele tatt. Men det er naturligvis en skuffelse for Arbeiderpartiet at elevene beviselig har fått en mye bedre skole enn de noensinne fikk av kommunen. En slik skole kunne også blitt løsningen i Svelvik hvis vi hadde hatt en borgerlig regjering av Høyre og Fremskrittspartiet. Vel, det er bare tre år igjen til valget, da blir det en ny mulighet for skolene på Berger og Tangen. Den eneste faren er naturligvis at Torgeir Micaelsen og hans kumpaner vil skjelle foreldrene ut for å være kommersielle, men det kan de sikkert heve seg over.

Facebook ruler

Nedre Eiker Arbeiderparti lar Facebook styre sine meninger. Fra tidligere vet vi at Saera Khan fra Oslo Arbeiderparti brukte spåkoner for å legge sin strategi, og tidligere helseminister Bjarne Håkon Hanssen brukte Snåsamannen som sin medisinske rådgiver. Det er hyggelig at Ap har gått over til Cyberspace for å snekre sammen sin ideologi – spåkoner og healere blir jo forholdsvis gammeldags i forhold. Jens Stoltenberg brukte bilturen fra Sveits til Norge på Twitter og Facebook – 20 timer forteller han. Jeg leser for øvrig på Internett at islendingene har tilbudt seg å slå av vulkanene hvis vi betaler dem 35 millioner Euro. Det er det verdt for å få flyene i gang igjen, så jeg håper vår stasminister tar den meldingen med seg til første regjeringsmøte.

Hilsen ivrig Facebook bruker som endelig har fått Stoltenberg i tale.

Debattredaksjonen i Aftenposten

Man kan av og til fundere over hvilke prioriteringer debattredaksjonen i Aftenposten bruker når den skal velge ut bidrag. Hvilke som brukes som hovedinnlegg, hvilke som får beskjed om å redusere til 1500 anslag og hvilke som prompte blir refusert. Jeg forstår naturligvis at folk som allerede har et kjent navn eller innehar en ledende posisjon i samfunn- / næringsliv, temmelig automatisk får slippe igjennom nåløyet, selv om jeg av og til lurer på om Aftenposten har kvalitetsvurdert artiklene. Noen av disse kunne med fordel vært redusert betraktelig, det er ofte ganske mye svada (eller GPP som vi kalte det i gamle dager).

Et annet og tilsvarende forhold er hvilke emner som taes opp. De siste månedene har det blitt publisert mange, lange, kompliserte (men stort sett velskrevne) betraktninger om interne forhold på Høgskolen og Universitetet i Oslo. Bortsett fra for ansatte på institusjonene (og tydeligvis debattredaksjonen), kan dette virkelig ikke ha interesse for mer enn en håndfull mennesker. Mange av oss har fått standardavslag: ”Aftenposten har begrenset spalteplass osv…”, uansett hvor velskrevne og dagsaktuelle innlegg vi har levert. Eventuelt blitt bedt om å redusere en artikkel på 4- 5000 tegn til en liten epistel på 1500. Ærlig talt, argumentet om plassmangel er litt tynt når man ser hvor mye plass Aftenposten har brukt på disse – for de aller fleste lesere – temmelig marginale problemstillinger innenfor to studieplasser i Oslo.

Er det mulig for Aftenpostens debattredaksjon å kvalitetsvurdere artiklene på en noe annen måte i fremtiden? Det er mulig jeg er forutinntatt, men jeg mener bestemt at debattsidene slapp til et bredere utvalg av forfattere før avisen gikk over til tabloidformat. Nå virker det som om ”folk flest” er forvist til aftennummeret, og det er lite interessant for oss som bor utenfor Oslo-området. Debattsidene er jo populært lesestoff, har Aftenposten vurdert å utvide med flere sider?

Tilbakemelding til regjeringen

Regjeringen Stoltenberg har gått ut i media og fortalt at de ønsker kommunikasjon med vanlige mennesker. De vil ha tilbakemelding på hva slags samfunn folk vil ha, og hva man mener er galt i Norge. Hvis jeg ikke hadde forstått at dette er en massiv PR- og bortforklaringskampanje, ville jeg sagt at prosjektet var patetisk. Er Stoltenberg & Co så fjernt fra befolkningen at de ikke forstår at vi ønsker bedre veier, brukbar kommunikasjon, anstendig hjelp til eldre mennesker og bort med sykehuskøene? Vi ville også satt pris på at fengselskøene ble fjernet uten Storbergets løsning som går ut på bare å slippe ut forbryterne. Det hadde for øvrig vært fint med et skolesystem som vi ikke behøvde å skamme oss over.

Så min tilbakemelding til regjeringen er et sterkt ønske om at AP og SV taper stort ved neste valg, 60 år med sosialdemokrati er nok. Vi andre har ingen vanskeligheter med å se hva som bør rettes opp i samfunnet, selv om Jens Stoltenberg ikke er i stand til det på egen hånd. Jeg vil for øvrig rette en takk til mangeårig pendler Stein Andersen som ga meg ideen til dette innlegget. Han ga NSB-sjefen svar i DT da konsernsjef Einar Enger ønsket å opprette et pendlerforum for å få tilbakemelding om hva pendlerne mener om det norske jernbanesystemet. NSB-sjefen sa: ” For meg er det viktig å vite hvordan pendlerne oppfatter vår leveranse i hverdagen”. Svaret på det spørsmålet kan sammenfattes i to setninger: Vi ønsker at togene skal gå i rute, og vi ønsker at det er tilstrekkelig med vogner til at alle reisende kan få sitteplass. Så enkelt er det; det å lage forum, utredninger, prosjekter og komiteer er et forsøk på å bortforklare og skjule virkeligheten. Eller er det slik at man kan bli sjef i et stort statlig konsern og være så uvitende om hvordan primærtjenesten man leverer faktisk fungerer, da blir ordet patetisk i svakeste laget.

Hvis regjeringen og toppledelsen i statlige foretak etter mange år med massiv kritikk i alle media, fra aviser og kringkasting til Internett og brukeraksjoner, fremdeles ikke har forstått problemene, da bør de finne seg en annen jobb og overlate styringen til noen som er mer kompetente.

Lokale skoler kan reddes.

Svelvik er ikke det eneste stedet som mister skolen sin. De siste årene har de rødgrønne lagt ned 230 skoler. Før Jens Stoltenberg ble statsminister, så hadde lokalsamfunnene en mulighet; de kunne starte Montessori- eller Steinerskoler. Denne muligheten er midlertidig stoppet av SV’s ministre, men snart er det valg igjen. Hvis de borgerlige (Høyre og Fremskrittspartiet) tar over regjeringsmakten, vil det igjen bli mulighet for lokale skoler. Innbyggere i Svelvik som stemte rødgrønnt har ingen ting å beklage seg over, sosialistene sa klart ifra; alle privatskoler skal stoppes. De klarte ikke å legge ned skolene som allerede var i drift, men kunnskapsministrene fra SV har effektivt hindret nye skoler å etablere seg. Det startet med Djupedal, som like før han gikk av også gikk løs på folkehøgskolene, han har ikke mye tro på mangfold i samfunnet. Heldigvis rakk han ikke å ta knekken på disse. Egentlig er det litt pussig; de rødgrønne lar de mest fundamentalistiske religiøse skoler holde på som de vil, og gir statsstøtte til skoler med snevre, reaksjonære målsettinger, mens de stopper montessoriskoler som gir reel alternativ undervisning og som påviselig uteksaminerer elever med bedre resultater. Hva er det de er så redde for? Kan det være fordi privatskoler gir både elever og lærere bedre muligheter, og på den måten viser hvor begredelig dårlig den offentlige skolen er?

Spredt bosetning

Noen mennesker ser ut til å vite bedre enn folk flest hvordan Norge bør være. Disse menneskene kalles politikere og lager lover som bestemmer hvordan andre mennesker skal oppføre seg og hvordan de skal leve. Politikerne ønsker å redusere bilbruken og at folk skal handle i byene, da får de 280 millioner kroner fra Samferdselsdepartementet. Vanskeligheten er at de samme politikerne i sin uendelige visdom har vedtatt at vi skal ha spredt bosetning her i landet. For å kombinere disse målsetningene har politikerne funnet ut at vi skal reise kollektivt. Kollektivtrafikk er PK (politisk korrekt), især jernbane; NSB er stor, byråkratisk og sluker milliarder i subsidier med sin inneffektive drift, og er derfor enhver byråkrats våte drøm. Timeekspressen, Flytoget og andre aktører som jobber effektivt og konkurranseutsatt er ikke like PK og får derfor redusert sine inntektsmuligheter ved at det settes begrensninger på hvor de kan ta opp passasjerer. Noe i likhet med bønder som satser på svinedrift; de får ikke lov til å ha store effektive enheter, men må begrense antall griser til et nøysomt og ulønnsomt antall.

Hvordan skal man kunne opprettholde spredt bosetning uten å bruke bil? Før i tiden, før Norge ble et rikt land, gikk det jernbanelinjer oppover i Lierdalen. Her på Sjåstad var det en stasjon, den er nå nedlagt og det eneste minnet om jernbanen er restaurantvognene som er plassert i det som benevnes Sentrum (antagelig navngitt av en person med en god porsjon humor). Hver gang man kjører forbi på vei til CC, Buskerud Storsenter eller Liertoppen, så minnes man det gode, gamle slagord fra NSB: ”Det står alltid et tog.” Et avgjørende moment for å bli politiker ser ut til å være at man mener at ens moralbegreper er mye bedre enn andre menneskers, og at man derfor er programforpliktet til å ta verdivalg på innbyggernes vegne. Jeg funderer imidlertid av og til på om politikerne egentlig forstår konsekvensen av sine lover og vedtak. Eller må vi hardt skattede innbyggere av Norge bare si som Jesus på korset, forlat dem for de vet ikke hva de gjør.

Uten bil vil det ikke bli noen spredt bosetting her i Norge. Ønsker ordfører at hele Liers befolkning skal bo i Lierbyen eller Sylling? Det er det som kommer til å skje hvis vi ikke kan bruke bil. Jernbanen til Sylling ble nedlagt for mer enn sytti år siden. 280 millioner er naturligvis en fantastisk gulrot som får lokale politikere til å danse som Samferdselsdepartementet dirigerer. Men kanskje de skal stille seg selv følgende spørsmål: ”Er det en ønsket utvikling at bygda avfolkes, eller bare skjer det fordi man ikke ser konsekvensene av egne vedtak?”

Manglende sykehjemsplasser

Åge Finseth har et noe forvirrende innlegg i Drammens Tidende. På den ene siden klager han over at det er en prekær mangel på sykehjemsplasser og at syke mennesker ikke får hjelp. På den andre siden skjeller han ut dem som faktisk gjør noe for å sette fokus på problemet og som hjelper gamle, svake mennesker. Og som ikke det er nok, så sier han at det er mye å kritisere de ansatte i omsorgstjenesten for. Jeg tror nok at sykepleiere, omsorgspersonell og andre i eldreomsorgen sliter og gjør så godt de kan innenfor umulige rammebetingelser.

Det Åge Finseth beklager seg over er at Seniorsaken hjelper enkeltpersoner som får en umenneskelig behandling av det norske helsevesenet. Dessverre er det slik her i Norge at det må slike private organisasjoner med engasjerte mennesker til for å rette opp forholdene. Se for eksempel på Kongsberg, hvor Seniorsaken sammen med Fremskrittspartiet tvang de andre partiene til å bevare Solstad sykehjem. Etter femti år med sosialdemokrati må man dessverre bruke media for å få hjelp og sykehjemsplass. Du skulle skamme deg, Åge Finseth, for å skjelle ut som PR-kåte de som faktisk gjør noe effektivt her i Norge. Uten slik oppmerksomhet vil svake mennesker fortsatt bli stemoderlig behandlet. Setningene om at en dame og en journalist skal peke ut hvem av de syke som skal få hjelp eller harseleringen over at det er pasienter som blir fratatt plass på grunn av de reddende englene i seniorsaken, er så tåpelige at jeg skal la dem ligge.

Valgløfter

Når Stoltenberg med brask og bram sto frem i alle media, avbildet i et tomt basseng og lovet ”Vi skal fylle de kommunale svømmebassengene”; ærlig og oppriktig, kan man si at løftet er oppfylt? Tilsvarende med de andre løftene; Stoltenbergs finansminister sa før valget at fattigdommen kunne utryddes med et pennestrøk – men hun bruker kanskje PC og har ikke tilgang til en penn? Departementene har jo funnet ut at det mest effektive for fattigdomsstatistikken er å omdefinere definisjonen på fattigdom. Jeg forstår godt at Ap-folk ikke liker å bli minnet om at Arbeiderpartiets løftebruddspolitikk har lange tradisjoner (fra Gro Harlem Brundtlands tid). Det er ikke usakelig å påpeke at enten dere kaller det garantier, løfter eller erklæringer, så er det glemt når dere kommer til makten, for så å bli tatt frem igjen ved neste valg.

Det er synd at sosialistene tror man kan løse ethvert problem ved å heve skatter, avgifter og pøse enda flere penger inn i offentlig forbruk. Da vil dessverre samfunnet til slutt skjære seg; slik det skjedde i Sovjetunionen. Hvis vi virkelig hadde fått bedre samfunnstjenester med vår høye beskatning, er det knapt noen som vil protestere, men det er jo ikke slik i Norge! Veiene blir finansiert med bompenger, vi har sykehuskøer som er ukjente i andre siviliserte land, læring i skolene er dårligst i Europa, og ukentlig er det hjerteskjærende reportasjer om hvor dårlig vi tar oss av de eldre i samfunnet og hvor vanskelig det er å få plass på alders- og sykehjem. Det vi har klart å få til med verdens høyeste skatte- og avgiftsnivå, er å bygge opp et enormt, ineffektivt og byråkratisk offentlig apparat.

De rødgrønne er bekymret over forskjellene i samfunnet. Men deres politikk skaper større forskjeller fordi kampen mot private sykehus har ført til at man ha mye penger for å kjøpe seg privat hjelp, mens vanlige mennesker blir stående i offentlige køer. La meg også minne om Trygve Hegnar som hilste de rekordhøye bil- og bensinavgiftene velkommen – fordi det da bare var rike som hadde råd til å kjøre bil og dermed forsvant bilkøene. Dette enorme byråkratiet (som langt overstiger hva andre land klarer seg med), er i stor grad til skade for landet ved å hindre nytenking, holde mange mennesker borte fra produktiv virksomhet og forbruke en stor del av felles ressurser som ellers kunne bli brukt til å bygge opp nettopp skoler, veier og sykehus. Det er en myte at Arbeiderpartiets skattesystem rammer de rike. Flere og flere vanlige mennesker rammes av toppskatten, mens systemet er blitt så komplisert at bare de som har penger til å engasjere profesjonelle skatteadvokater slipper unna.

Ugress?

Alle slags planter kan være ugress, det kommer helt an på hvor de befinner seg. En eng full av løvetann kan være vakker, men finner vi løvetenner i plenen så blir de sprøytet eller luket bort. Og plenen som vi steller hele sommeren, gjødsler, vanner og steller – finner vi de samme plengressene i rosebedet så blir de ubønnhørlig luket bort. Slik er det med mennesker også. I Drammen og andre storbyer opplever vi at tiggere fra Øst-Europa blir bilt rundt og utplassert på gater og plasser for å vekke medlidenhet og samle inn penger til bakmennene. De er et fremmedelement hos oss og uønsket av de aller fleste, derav er det naturlig å betegne dem som ugress i bybildet. Det er trist hvis det norske samfunnet absolutt må være så PK (politisk korrekt) at ikke avisen kan tillate seg slike språkblomster uten at det kommer avisinnlegg fra folk som er så overmoralske at det tyter ut av øra på dem. Når tiggere, påtrengende blomsterselgere og prostituerte blir omtalt som ugress, så har det ikke noe med menneskeverd eller kvalitet eller rangering av mennesker – de er rett og slett på feil sted. På samme måte som mennesker i bikini eller badeshorts ser fine ut på stranden, men er ugress i spisesalen.

Hvorfor?

De siste dagene har muslimer protestert og demonstrert. De ønsker at deres religion skal respekteres, de ønsker at våre lover om tale- og trykkefrihet skal settes tilside, de føler seg diskriminert i Norge. En nærliggende tanke er da; Hvorfor er de her? Hvorfor har de ikke bosatt seg i et land hvor deres meninger blir respektert? Hvis jeg bosatte meg i Iran, Saudi Arabia eller Afghanistan, hvilke muligheter ville jeg da ha til å omvende disse landene til mine verdier? Kunne jeg der gå ut i gatene og demonstrere for likestilling mellom kjønnene, frihet til å kle meg slik jeg ønsker eller bygge templer for å dyrke min religion? Nei, jeg kunne nok ikke det. Hva er det egentlig som får muslimene til å mene at de kan komme til vårt land og forandre våre verdinormer? Det er muligens så enkelt som en imam uttalte: ”Islam er den rette tro, den er perfekt, det er derfor ikke nødvendig med andre religioner eller meninger.” Mitt spørsmål blir derfor: Hva er det med Norge som er så tiltrekkende for disse menneskene som har så totalt forskjellig verdisyn fra oss?

Velkommen etter

Drammens Tidende jubler over et tøffere Arbeiderparti. Torgeir Micaelsen er kritisk til hijab i skolen, han går imot morsmålsopplæring og vil kreve at barn kan norsk når de begynner på skolen. Men dette er jo nøyaktig det samme som Fremskrittspartiet har hevdet i mange år. FrP ble utskjelt av det politisk korrekte miljøet, men straks de samme meningene kommer fra en Ap-representant så får de en helt annen mottagelse. Ja, ja, det er jo ikke første gang at Fremskrittspartiet lanserer nye utspill og blir hudflettet, og så noen år senere kommer resten av det politiske miljøet diltende etter.

Respekt for hverandre

Noen debattinnlegg får meg til å fundere. For eksempel: ”Alternativet for de ekstremt uopplyste er FrP” eller ”FrP kommer med tøvete innspill”, og det er alt om saken. Ingen argumentasjon om hvorfor FrP er et dårlig valg, ingen begrunnelse for hvorfor uopplyste stemmer FrP. Det dukker stadig opp slike innlegg, en eller to setninger som rakker ned på Fremskrittspartiet eller Høyre. Det kommer aldri inn tilsvarende ”drittprat” om de andre partiene, så jeg funderer på: Er det bare venstresiden som snakker slik om sine konkurrenter, eller blir slike ytringer om Ap og SV sensurert bort?

Arbeiderpartiet har jo norgesrekord i å løpe fra sine valgløfter, Soria Moria erklæringer og velgergarantier. SV er ifølge sitt slagord ”del godene”, partiet for snyltere. Derfor lurer jeg på; er det greit at jeg for balansens skyld får inn et innlegg – omtrent en gang i uka – hvor det bare står ”Arbeiderpartivelgere er dumme” eller ”Snyltere stemmer Sosialistisk Venstreparti”; uten noen videre begrunnelse eller argumentasjon?

Snikislamisering?

SV hisset seg stadig opp over FrP’s bekymring over snikislamisering. De synes at det er helt greit at vi skrur klokken tilbake og gjeninnfører kjønnsdelt gymnastikk og svømmeundervisning. Vi har bare en bitte liten innvandrerbefolkning, sier de, så hvorfor er dette noe å være redd for. Det jeg funderer på er: Hvorfor skal hele Norges befolkning rette seg etter det denne ”bitte lille” minoriteten mener? De samme menneskene som forlanger skille mellom gutter og jenter her i landet, er de samme som mener at det er helt greit å slå sine barn for at de skal vise respekt. Det er ikke mange årene siden dette også var vanlig i Norge, så for å bruke SV's egen argumentasjon: Skal vi også på dette punktet skru klokken tilbake? Hvorfor kan ikke våre nye landsmenn innse at vi har kommet noe lenger her i Norge og rette seg etter våre regler og skikker? Hvorfor må vi tilpasse oss dem som har kommet hit for å nyte godt av vår velferdsstat? SV harselerer over nordmenns gettoer i Spania. De har fått med seg at FrP er godt representert blant de nordmenn som tilbringer sin tid i Syden. Det de tydeligvis ikke ønsker å innse, er at disse nordmennene ikke begår massevoldtekter og gjengkriminalitet, de forlanger ikke å få penger fra det spanske sosialbudsjettet, de forlanger ikke gratis omskjæring på offentlige sykehus, de forventer ikke advokathjelp betalt av det offentlige, de forlanger ikke språkkurs finansiert av skattebetalernes penger, de driver ikke med narkotikasmugling, de tar det ikke som en selvfølge at de fortsatt skal kunne bo i landet etter å ha begått forbrytelser, og de driver ikke med æresdrap eller omskjæring av kvinner.

Torgeir Micaelsen og hijab

Torgeir Micaelsen er kritisk til hijab i skolen, han går imot morsmålsopplæring og vil kreve at barn kan norsk når de begynner på skolen - skriver Drammens Tidende. Men dette er jo nøyaktig det samme som Fremskrittspartiet har hevdet i mange år. FrP ble utskjelt av det politisk korrekte miljøet, men straks de samme meningene kommer fra en Ap-representant så får de en helt annen mottagelse. Ja, ja, det er jo ikke første gang at Fremskrittspartiet lanserer nye utspill og blir hudflettet, og så noen år senere kommer resten av det politiske miljøet diltende etter.

Overdreven makt fra Israel?

Lars R. Lund i Sande SV skriver at Israel bruker overdreven makt for å stoppe selvmordsbombere og raketter fra Palestina. Hva ville passende makt være? SV er jo ikke kjent for å gi seg uten kamp. Jeg tenker på hva som ville skje dersom jeg som er en liten kvinne på 156 cm og 54 kg, la meg på lur utenfor boligen til Lars R. Lund og skjøt på ham med sprettert hver gang han kom ut fra huset. Kanskje ville jeg treffe ham i øyet eller tanngarden. Han som er så ivrig på å stoppe Israel ville garantert selv sørge for at jeg ble fratatt spretterten og forsikret seg om at jeg aldri ville våge å bruke den mot ham igjen.

Hva ville lederen i Sande SV gjort hvis det regnet raketter ned over Buskerud, ville han snudd det andre kinnet til slik han sier at israelerne skal gjøre? Etter at de norske politikerne har uttalt seg de siste dagene, er det faktisk bare FrP og KrF som sier at de vil gjøre noe for å stoppe terrorister fra å drepe andre mennesker.

Det er et gammelt ord som sier at ”du skal tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv”.

Nyttige idioter

SV liker ikke at jeg betegner folk som støtter Hamas, uten å forstå at de dermed også støtter drap av jøder i Israel, som nyttige idioter. Det kan derfor være nyttig å se hvor uttrykket (som ofte brukes i media) kommer fra. ”Nyttige idioter i vesten” er opprinnelig et sitat fra Lenin, og ble brukt om intellektuelle som med sine gode skrive- og talegaver forsvarte og markedsførte det sovjetiske systemet uten at de forsto hvordan folk flest led under et slikt diktaturregime. I våre dager brukes det om mennesker som ikke forstår at den saken de støtter ofte fører til det stikk motsatte resultat av hva de ønsker. Et tilsvarende uttrykk som ofte brukes er: ”Veien til helvete er brolagt med gode hensikter”. La meg minne om at det var frie valg som førte til at Hitler ble valgt inn i riksdagen, på samme måten som Hamas ble valgt inn i det palestinske parlamentet. De nyttige idiotene som den gang stemte på Hitler forsto naturligvis ikke hva slags forferdelig krig de slapp løs – både over verden og seg selv. Dette førte blant annet til at over tyve tusen menn, kvinner og barn i den tyske byen Dresden ble drept på en natts bombing; det hadde de brakt over seg selv. Når palestinerne i stort flertall har valgt ledere som åpent sier at de ikke vil gi seg før alle jøder i Israel er drept, så har de selv skylden for hva som nå skjer. Norske nynazister som har iført seg palestinaskjerf vet naturligvis hva de gjør, de ønsker terrorisme velkommen. Men mange mennesker skjeller ut Israel uten å forstå hva de dermed støtter. Disse menneskene er nyttige idioter i terrorismens tjeneste. Det er Hamas, den palestinske såkalte frigjøringsbevegelsen som bruker kvinner og barn som skjold.

Global oppvarming?

På nittitallet var alle miljøvernforkjempere hysterisk opptatte av hull i ozonlaget. Den myten forsvant etter hvert. De siste årene har de grønne i stedet kastet seg over begrepet global oppvarming, og æreskjelt alle som har stilt spørsmål ved deres ”religion”. Forskere med politisk korrekte rapporter har nærmest automatisk fått bevilgninger i millionklassen. For ikke å snakke om at reiselystne politikere har fartet verden rundt i privatfly for å delta på klimakonferanser. Jeg håper at rekordkulda vi har hatt den siste tiden har gitt noen og enhver motforestilling mot disse vedtatte sannheter.

Høyre, konkurranse og karakterer

Høyre har høstet storm ved å foreslå konkurranse i skolen. ”Nei, det må vi ikke”, sier alle PK’erne (de politisk korrekte), ”konkurranse skaper tapere”. Problemet med tapere har aldri bekymret noen når det gjelder kroppsøvingstimene, idrett eller andre fysiske aktiviteter, selv om det på disse områdene skapes vinnere og tapere hele tiden. Helt fra første stund blir barna oppmuntret til å konkurrere i fysiske fag – hvorfor det? Det er jo så skadelig å få belønning for å gjøre en god innsats i teoretiske fag, hvorfor er det da så fint å få premie i gymnastikk? Innen idrett er det helt akseptabelt for læreren å rangere elevene og dele inn klassen etter dyktighet. Er det kanskje derfor vi er i verdensklasse på idrettsfronten? Hvis konkurranse er så skadelig, hvorfor forbyr vi ikke bruk av stoppeklokker på hundremeteren. Hvis det å tape er uakseptabelt, hvorfor fjerner vi ikke målene på fotballplassen og lar toogtyve sparke ballen mellom seg i fredelig samarbeid? Hvis det er galt å vinne, hvorfor hyller vi ikke svømmerne hver for seg og lar dem få ros uansett hvor lang tid de bruker på brystsvømmingen. Hvis det ikke betyr noe hvilke resultater man oppnår, hvorfor skal det måles hvor langt man hopper i skibakken, tresteg eller høyde?

Svaret er ganske enkelt – konkurranse gir resultater. Derfor er det så viktig at barn og ungdom lærer seg å konkurrere så tidlig som mulig i gymnastikken, derfor har vi norske idrettsfolk i verdensklasse. Enhetsskolen vil aldri skape vinnere, bare en stor grå masse av middelhavsfarere og tapere. Er det så vanskelig å forstå at hvis man skal få gode resultater innen matematikk, språk eller medisin så trenger vi samme elitedyrking i skolen som vi har i idretten. Dette er en selvfølge i andre land. Derfor er norske elever på jumboplass i Europa, og langt under toppelevene som uteksamineres i Japan eller Korea. Hvordan kan vi akseptere at en liten gruppe PK’ere får diktere at barna våre skal få dårlige resultater i skolen? Lekeskolen til de rødgrønne har som resultat at alle taper, både de som er dyktige i teoretiske fag og de som heller ønsker å velge et håndverksyrke. De dyktige får aldri utnyttet sine evner, og deres skoletimer blir forstyrret av elever som er uinteresserte og heller vil gjøre noe annet. De praktisk anlagte elevene taper fordi de blir tvunget gjennom et studium som de ikke behersker og ikke forstår meningen med. La Høyre og Fremskrittspartiet skape en skole som satser på enerne, vinnerne og individualistene, nøyaktig slik som vi i alle år har gjort i idretten.

Hilsen en som kjedet seg på grunn av manglende utfordringer på skolen.

Kjøpesenter eller nærbutikk

Jeg leser med interesse avisenes intervjuer, men det er ett spørsmål jeg funderer på: ”Handler du i kjøpesenter eller nærbutikk?” Jeg har forstått at det er politisk korrekt å handle i nærbutikk, for det svarer de aller fleste. Men hvorfor går da nærbutikkene nedenom og hjem mens kjøpesentrene blomstrer? Jeg funderer på så mangt, hva mener egentlig folk med nærbutikk; er det en slags gammeldags landhandel hvor kjøpmannen står bak disken og kunden forteller hva hun trenger – hvoretter kjøpmannen finner varene i sine reoler og plasserer dem i handlekurven. Det tror jeg er en romantisk forestilling som faktisk ikke finnes mer (det er sannsynligvis gode grunner til at den er forsvunnet). Kan det være at med nærbutikker så mener folk frittstående butikker i stedet for flere butikker samlet i et fellesskap? Det vil si Rimi, Kiwi og Rema 1000 og tidligere Lidl – er det disse landsomfattende monopolkapitalistiske kjedene som folk idoliserer som nærbutikker? Jeg har sett at Joker reklamerer med at de er nærbutikk, men det er så få av de butikkene at jeg tviler på at de 90 % av Norges befolkning som sier at de handler i nærbutikken, bruker den kjeden.

På Gulskogen kjøpesenter er det en Rimi-butikk – vil det si at det er fy-fy å handle i den, mens det er helt OK å handle i Rema 1000 som har et eget hus like ved siden av? Coop-butikkene omfavnes av alle på venstresiden, men gjelder dette bare dem som har eget hus og derfor kan kalles nærbutikker? Er Coop på Buskerud Storsenter en del av storkapitalen, mens Coop på Tranby er akseptabel? Tilsvarende med Spar på Rundtom kontra Spar i CC-senteret.

Det er en annen liten ting til jeg funderer på: Lidl ble jo så uglesett her i Norge, men nå som Rema 1000 har overtatt butikkene og har like godt vareutvalg og prisnivå – er det godtagbart å handle i de forretningene nå (selv om det gir samme fysiske kjøpeopplevelse som under Lidl)? Personlig savner jeg Lidl, de hadde gode varer og rimelige priser, men jeg forsto naturligvis at det ikke var like sosialt akseptabelt å handle i de butikkene som i andre nærbutikker – imidlertid har jeg aldri forstått hvorfor.

Politiets prioriteringer

Det er prisverdig at avisene i flere artikler har satt søkelyset på hvordan politiet prioriterer sine mange oppgaver. Det kommer ikke som noen overraskelse at alle politikamrene prioriterer grove voldsforbrytelser høyt. Vi skal være glade for at nesten alle drapssaker blir oppklart her i Norge. Disse tunge sakene tar naturligvis mye ressurser og fører til at mange andre saker (det vil i praksis si: innbrudd og tyveri) må nedprioriteres. På disse områdene er dessverre politiet redusert til et registreringskontor for forsikringsselskapene. Det man muligens kan forundre seg over er at uansett hvor opptatt politiet er, og hvor mange draps- og voldssaker de har, så har de alltid tid til å etterforske bilister som blir knipset i fotoboksene langs veien. Og på den andre siden, det er jo ikke så mange drap et vanlig politikammer har i løpet av året, men likevel så har de aldri tid til å gjøre noe mer enn å registrere vanlige forbrytelser mot privatpersoner. Kanskje ikke så rart at villainnbrudd har eksplodert og bare et fåtall blir oppklart (i Oslo er det bare 8 % melder TV2). Kan en justisminister fra Fremskrittspartiet endre utviklingen?

Venstresiden og demokrati

Statsviter Svein Tore Marthinsen kommenterer i et lengre innlegg SV’s fall de siste årene. Hans konklusjon er at det er et demokratisk problem at partiene Rødt og SV er grå, tannløse og i ferd med å bli visket ut. Jeg vil si tvert imot; det er et eksempel på demokratiets styrke at folk slutter å stemme på partier som gjør en så dårlig jobb. Venstresiden jublet for et drøyt år siden; med finanskrisen så ville folk rømme høyrepartiene og støtte opp om sosialismen. Det skjedde ikke, folk innså at det er verre å leve i et sosialistisk land enn et fritt land, selv om aksjespekulanter går på trynet av og til. Aldri, noensinne eller noen steder, har sosialister klart å styre en stat som ikke er blitt til en diktaturstat. Det er naturligvis fint for eliten, men stakkars de menneskene som lever i det samfunnet. Det at SV nå nærmer seg sperregrensen, viser jo at den norske befolkningen begynner å bli klar over hva partiets politikk fører til i praksis. Det hjelper ikke med aldri så fine teorier – når resultatet blir så dårlig. Partiet Rødt må vel nærmest betegnes som en religiøs menighet, i likhet med Vigrid, Scientologene og tilsvarende rabiate bevegelser; det er ingen som tar dem seriøst. SV innstiftet i sin tid begrepet demokratisk sosialisme; der er egentlig et oksymoron, slik som dansk fjellsmør eller tordnende stillhet, eller som det het i politisk retorikk fra det ytre venstre ”proletariatets demokratiske diktatur”. Egentlig kan man si at forskjellen mellom demokrati og sosialdemokrati er som en trøye kontra en tvangstrøye.

Forhandlinger?

Ulla Nordgarden fra Venstre har stor tro på at forhandlinger skal løse problemene i Midtøsten, og vil ha både Israel og Hamas tilbake til forhandlingsbordet. Chamberlain er tydeligvis Venstres store forbilde. Chamberlain mente at man kunne forhandle med Hitler og dermed stoppe krigen. Han forhandlet mens nazistene invaderte det ene landet etter det andre, og de fleste av oss vet at det var bare makt som stoppet dem. Det er muligens ukjent for Nordgarden, men det har vært forhandlinger mellom Israel og araberstatene i mange år. Man har fått fred mellom Israel og de to nabostatene Jordan og Egypt, men hele tiden mens man forhandlet med Hamas har terroristene sendt raketter og selvmordsbombere inn over sin forhandlingsmotpart. De har som målsetning å utslette Israel uansett lidelser. Hvis Israel ikke hadde angrepet Hamas (som hele tiden har brukt sivilbefolkningen som skjold), så ville de fortsette å drepe jøder så lenge forhandlingene pågikk. Hamas ønsker at forhandlingene skal fortsette i årevis, da har de fred til å drive sin terrorvirksomhet mens FN kommer med den ene maktesløse resolusjonen etter den andre.

Venstre og folk flest

Sjelden har jeg sett et mer arrogant avisinnlegg fra en politiker enn Ståle Sørensens utgytelser når han harselerer over Fremskrittspartiet slagord "For folk flest". Med en slik ovenfra og nedad holdning til alle oss vanlige mennesker som ikke er "kunstnere, samer, innvandrere eller forskere", er det ikke rart at Venstre ligger og vaker ved sperregrensen. Jeg forstår at Ståle Sørensen fra Venstre er opptatt av å være en talsmann for kultureliten og tilsvarende PK-institusjoner (Politisk Korrekte). Jeg vil bare minne om følgende visdomsord fra salige Norsk Dusteforbund: "Det er enkelte som ikke nøyer seg med å beskue sin egen navle, de insisterer på å speile seg i den."