Stoltenberg tør ikke garantere for nytt sykehus i Drammens-området

Jens Stoltenberg tør ikke garantere at det blir byggestart i 2016 for det nye sykehuset. Når man tenker på hvor lemfeldig vår statsminister tidligere har brukt ordet garanti, så er det ganske avslørende at han ikke har noen tro på at en Rødgrønn/Arbeiderparti-regjering skal kunne ta noen avgjørelse på dette viktige spørsmålet. Stoltenberg garanterte behandling av kreftpasienter for et par år siden – ingenting skjedde. Han lovte en velferdsgaranti som skulle sikre trengende eldre sykehjemsplass – ingenting skjedde. Fra tidligere husker vi både velgergaranti og ventelistegaranti. Nå tør han ikke bruke ordet lenger, vi får regne med at en Høyredominert regjering blir noe mer beslutningsdyktige. Avisene, både på høyre- og venstresiden, forteller at beslutningsvegringen har blitt nærmest permanent under Jens Stoltenberg.

Sosiale antenner

Kjell Buene har funnet ut at jeg mangler sosiale antenner; tja, det er jo ikke akkurat noen nyhet; vi ingeniører er kjent for å være mer teknologiske enn sosiale. Til gjengjeld er vi kjent for å være resultatorienterte, rett på sak og med et iboende ønske om å finne realitetene i stedet for å dikte om til det “sosialt aksepterte”, også kalt “politisk korrekte”. 

La meg svare på et par av hans spørsmål; nei, jeg har ikke fått med meg at homoseksualitet er medfødt – derimot har jeg oppfattet at den påstanden er temmelig omstridt. Jeg ser naturligvis at det er populært for tiden, og det er sikkert festlig for dem som liker å vise seg frem i opptog og på festivaler. Når det gjelder kroppslige handikap, så vil jeg sitere min svigermor, aldri brukte hun sin svake fysiske styrke som unnskyldning. Hun gjorde det hun maktet, og hun ville ha seg frabedt å bli puttet i en bås av sosialt bedrevitere. Min svigermor hadde hatt polio i ungdommen og var sterkt handikappet. Hun startet som vanfør, deretter ble hun ufør, en tid var hun invalid, senere ble det funksjonshemmet, deretter bevegelseshemmet og det siste påfunnet fra bedrevitende sosionomer er at hun var forflytningshemmet. ”Maken til tull”, sa min svigermor, ”Jeg er krøpling, og uansett hva disse byråkratene døper det om til, så endrer ikke det på de faktiske forhold at jeg bare har halvparten av den muskelstyrken andre kvinner har.”

Buene vil vite hvor på skalaen over verdifulle mennesker jeg er plassert. Det har jeg ingen anelse om, og det er meg knekkende likegyldig. Jeg er vel fornøyd med å ha et godt liv, og så kan andre leve som de ønsker; kardemommeloven burde være folks primære rettesnor. For meg kan Kjell Buene og Unni Helland sitte der med sin politiske korrekthet og leve i sin oppdiktede verden hvor alle er forståelsesfulle mot hverandre og lar være å se virkeligheten i øynene. Det minner meg for så vidt om hvordan min labrador oppførte seg når han møtte noe han ikke ønsket å forholde seg til. Han snudde hodet bort og lot som om problemet ikke eksisterte. Vi ingeniører har nok en noe mer direkte tilnærmingsmåte enn Kjell Buene, vi prøver å finne årsaken og deretter løse oppgaven – i stedet for å bruke politikermetoden med å døpe om for å finne mer sosialt aksepterbare begrep. Et godt eksempel har vi fra Danmark hvor de begynte å få et fremmedarbeiderproblem; politikerne døpte det om til gjestearbeidere, og dermed var fremmedarbeiderproblemet forsvunnet. Nå hadde de naturligvis fått et gjestearbeiderproblem, men det var så nytt at det hastet ikke å gjøre noe med det.

Kjell Buene mener at jeg ikke burde ha skrevet artikkelen om hvordan det er å være ikke-sosialist. Jeg forstår at han ikke liker at noen rusker opp i illusjonene, men jeg vil benytte denne anledningen til å takke for alle de tilbakemeldingene jeg har fått på nettopp dette innlegget. Jeg har skrevet mye i Drammens Tidende, men aldri har det kommet så mange positive hilsener tilbake; de siste dagene har det strømmet på av SMS’er, e-poster og telefoner fra folk som takker meg fordi jeg tok opp denne saken. Det er tydeligvis mange mennesker som føler seg kneblet i det sosialdemokratiske samfunnet vi lever i. Folk mener at jeg tør å si det de tenker, men som de ikke kan ta opp fordi man da blir sett på som sosialt uakseptable.

Voldtekt?

Belønning/straff-systemet er velkjent og effektivt når det gjelder å oppdra barn eller dyr. Men ute i den virkelige verden finnes det hverken belønning eller straff, bare konsekvenser. Når en kvinne drikker seg sanseløst beruset, slik at hun må hjelpes, støttes, bæres hjem og i seng så kan en av konsekvensene være at mannen som gjør dette arbeidet legger seg ned sammen med henne og forsøker å ha sex. Slik som den nå velkjente «sex utenfor ekteskapet» saken i Dubai. Dette bør kvinnesaksforkjemperne ta inn over seg, uten å skrike opp om at man derved unnskylder mannen eller fritar ham for ansvaret for sine handlinger. Når fornuftige mennesker påpeker at en mulig konsekvens av å drikke seg overstadig beruset er at man blir et lett bytte for voldtektsmenn har dette ingenting med å unnskylde mannen, men man prøver å informere kvinner om konsekvensen av hva de gjør.

Eller når en kvinne treffer en mann ute på byen; de danser, drikker og fester hele kvelden før hun blir med ham hjem og de ender etter hvert i sengen. Mange har nok dagen etterpå våknet opp og angret når de ser hva som ligger ved siden av seg, men de kan ikke fjerne problemet ved å si at de ble voldtatt – kvinner må ta ansvar for sine egne handlinger selv om de er beruset. Hvis jeg blir med en mann hjem klokka to om natta for å se på undulaten hans, så vet jeg hva som kommer til å skje – jeg kommer til å få et nummer.

Jeg er ikke-sosialistisk

Det jeg liker mest ved å være ikke-sosialistisk er at jeg ikke hele tiden behøver å være politisk korrekt; jeg behøver ikke å lyve, verken for meg selv eller for andre. Jeg behøver ikke late som om menn og kvinner er like. Jeg slipper å mene at homoseksualitet er likeverdig med et forhold mellom mann og kvinne. Jeg behøver ikke si at undertrykkende kulturer er like gode som min. Jeg behøver ikke å mene at alle er like verdifulle eller at alle religioner fører til Gud. Jeg behøver ikke å late som om Islam fører til fred. Jeg slipper å døpe om terrorister til frihetskjempere bare fordi de kaller seg sosialister. Jeg har ikke behov for å skylde på samfunnet for ting som enkeltmennesket selv bør ta ansvaret for. Jeg behøver ikke å si at Torshovteateret er meningsfylt kultur. Jeg behøver ikke å mene at all kunst har livets rett og jeg kan mene at graffiti er hærverk og ikke kultur. Jeg kan se overbærende på fete mennesker som påstår at de har spiseforstyrrelser samtidig som de stapper i seg junk-food. Jeg har ikke behov for å forsvare elever som skylder på skole og lærere fordi de ikke gidder å lese leksene sine. Jeg forstår at når noen mennesker blir rike, fører ikke dette til at andre blir fattige – tvert om. En slik ærlighet har naturligvis sin pris. En politikk som baserer seg på ærlighet vil, automatisk, være uhøflig. Gode manerer og hykleri er intimt sammenflettet. Ærlighet blir sett på som hensynsløshet eller kynisme. Det er verken pent eller snilt å beskrive forholdene slik de er.

Illusjoner er venstresidens store styrke og eneste fortrinn; alt er bedrag. Ingen av alle de programmene og planene sosialistene proklamerer, virker i praksis. Fra omfordeling av inntekter til liberalisering av kriminalpolitikken eller lovprising av det fargerike felleskapet, fra angrep på familieverdier til omdefineringen av familie-enheten eller omforming av skolene slik at man leker i stedet for å lære, så har venstrevridd politikk ført til at livet for vanlige mennesker er blitt dårligere over alt hvor den er blitt gjennomført.  Men fordi den baserer seg på å beskrive samfunnsforholdene på en gal måte, så er den i hvert fall høflig – eller som vi sier, politisk korrekt. Det finnes ikke noe mer politisk korrekt enn SV’s partiprogram. På en snirklete måte omdøpes ubehagelige fakta: vi har ikke fri abort, vi har selvbestemt abort; han er ikke krøpling, han er forflyttningshemmet; u-land er utviklingsland og ikke underutviklede land; antall innvandrere i norske fengsler er et ikke-tema; det skal ikke sies offentlig at tre-fjerdedeler av kvinnene i krisesentre har en annen kulturell bakgrunn. Venstresiden prøver å skjule sin egen fiasko ved å omskrive virkeligheten på samme måten som tsaren i Russland bygde kulisser for å skjule armoden på landsbygda. Politikerne kan ikke vedta fremtiden selv om de er misfornøyde med utviklingen.

Dette er ingen bagatell. Det å omskrive reglene for hva man kan si, har en enorm kraft i samfunnet. Man er liksom ikke meningsberettiget om man stiller spørsmålstegn ved FN’s rolle i verden eller om klimaendringene er menneskeskapt. Mange undersøkelser viser at journalister flest er venstrevridde, og det er uhyre vanskelig å få inn velskrevne politisk ukorrekte debattinnlegg i avisenes spalter.

Dette er ofte årsaken til at konservative (borgerlige/ikke-sosialistiske) mennesker så ofte gir opp. Det er ikke mulig å få klare, fornuftige leserbrev inn i avisenes debattspalter, og hvis man hevder slike meninger i selskapslivet blir man sett på som en som mangler sosiale antenner. Vi har overlatt arenaen til venstresiden og latt dem definere forholdene og spillereglene. Derfor kan vi ikke si at kjønnskvotering er skadelig, vi kan ikke si at mennesker med en annen hudfarge eller kulturell bakgrunn må stilles til ansvar for sine handlinger på samme måte som vanlige nordmenn må, vi kan ikke si at forbryteren var muslim, og vi må for all del ikke si at u-hjelp skaper korrupsjon – fordi det ikke er politisk korrekt å si slike ting, selv om det er aldri så riktig.

Fett valgflesk fra helseministeren

Helseminister Jonas Gahr Støre lover mer penger til bruk av private sykehus for å få bukt med MR-køen. Dette er faktisk Høyrepolitikk som både Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre har argumentert mot i åtte år. Men nå, en måned før valget, har de plutselig funnet ut at Høyres og FrPs argumenter om bruk av private sykehus er en god sak. Ja, ja, de klarer nok å lure noen denne gangen også; men som gallupen viser, så er det ikke mange igjen.  Ikke engang Torbjørn Jagland har noen tro på Arbeiderparti-seier.