Renta stiger!

Finansminister Kristin Halvorsen beklager seg over Høyres rentepolitikk. Det er tydelig at hun har behov for å bortforklare det forhold at hun er helt maktesløs overfor den stadig stigende renta – som stiger mer enn i de fleste andre land. Mener hun virkelig at det er helt tilfeldig at renta har steget hver gang Arbeiderpartiet har styrt, mens den har gått ned under de borgerlige? Vi som er litt opp i årene husker med gru hvordan det gikk under Gro Harlem Brundtland, da var renta 15 - femten - prosent. Det kom av at finansminister Kleppe pøste ut penger fra staten i sin såkalte motkonjunkturpolitikk. Den samme tendensen ser vi under finansminister Halvorsen; det er ikke måte på hvor mye det offentlige skal ta hånd om, mens private løsninger skal strupes - og renta stiger.

Rødgrønne løfter

Gynekologisk avdeling i Drammen legges ned – kvinner med kreft rammes, nytt sykehus i Buskerud skyves ut i uvisshet, nye veiprosjekter utsettes, offentlig byråkrati svulmer opp, renta stiger, skattene skal økes. Som Jens Stoltenberg sier: ”Det er utrolig hva denne regjeringen har oppnådd”.

Fraflytting fra bygdene

Det er nettopp publisert en undersøkelse som viser at det er i senterpartistyrte kommuner at fraflyttingen er størst. Dette virker ved første øyekast litt pussig, all den tid Senterpartiet så sterkt markedsfører seg som det distriktsvennlige partiet. Ved nærmere ettertanke er resultatet imidlertid nokså naturlig og svært forutsigbart. Senterpartiet går inn for at lokalpolitikerne skal kontrollere makspris på eiendommer, de støtter boplikt, konsesjonsreguleringer og tvangssalg av eiendommer til personer som lokalpolitikerne mener er verdifulle for bygda. Alt dette gjør Senterpartiet i den gode hensikt å sikre bosetningen i utkantnorge. Resultatet er imidlertid stikk motsatt, og objektivt sett så er det jo ikke noe rart at svært få ønsker å bosette seg i kommuner som styres så diktatorisk, og det er heller ikke noe rart i at folk flytter til andre steder hvor de har større frihet og flere muligheter.

Krenkende ord, bilder og tegninger - Muhammedtegninger

Aftenposten har, i likhet med de fleste norske aviser og tidsskrifter, unnlatt å trykke tegninger som opprører muslimene; og som alle andre sier også Aftenposten at de fullt ut støtter trykkefriheten og Jyllands-postens rett til å trykke tegningene – MEN – Aftenposten er tilbakeholden med å trykke ord, bilder og tegninger som oppleves krenkende. Det betyr i praksis at avisen overlater til små særorgan å kjempe for tale- og trykkefriheten. Når man skreller vekk flosklene, betyr det at Aftenpostens mål er å selge aviser og tjene penger og hvis man risikerer å fornærme en gjeng rabiate galninger, så har man (i likhet med de andre store mediabedriftene) en lang rekke unnskyldninger for hvorfor man ikke står på barrikadene for trykkefriheten.

Den eneste effektive måten å møte disse demonstrasjonene er at alle aviser i verden trykker Muhammed-karikaturene, da vil rett og slett mediatrykket og pressedekningen bli for stor til at mennesker som møter trykkefriheten med demonstrasjoner og brannbomber klarer å stoppe alle. Aftenposten kunne ha slått et slag for pressefriheten og de kunne ha oppfordret alle sine kollegaer til å gjøre det samme, men det gjør de ikke. Aftenposten trykker ikke tegningene og da spiller det ingen rolle hvor gode forklaringer man har, ekstremistene oppnådde det de ønsket – avisen tiet.

Det finnes ikke fattige i Norge

I en artikkel i Aftenposten ble det for en gangs skyld stilt spørsmål om fattigdomsdebatten i Norge. Det har i flere år vært politisk korrekt å klage over hvor vanskelige kår de fattige har her i landet. Forleden var det intervju på TV med en av de såkalte fattige. Hun var alenemor og bodde i en leilighet sentralt i Oslo. På stuebordet sto det et overfylt askebeger. Hun fortalte at hun ikke hadde råd til å kjøpe vaskemaskin, derfor leide hun den. Forrige uke hadde hun hatt noen ekstra utgifter så hun tok derfor opp et forbrukslån hos et firma som annonserte i Dagbladet. Pengene hun fikk til overs satset hun på Lotto, hun hadde kjøpt så mange lodd at hun regnet med å vinne nok å møte utgiftene.

Vi har ikke fattige mennesker i Norge - vi har mennesker som trenger opplæring i elementær husholdningsøkonomi.

1. Røyking er dyrt og dumt.
2. Når man leier husholdningsutstyr betaler man i løpet av halvannet år like mye som det koster å kjøpe gjenstanden.
3. Smarte långivere tar over 20 % rente (de forteller at du kan låne 30 000 kroner og bare betale 250 kroner måneden). Et vanlig boliglån koster omtrent 5 %.
4. Lotto er en ekstraskatt for folk som er dårlige i matematikk. Casinoene i Las Vegas tar 4 % av omsetningen, resten går tilbake i gevinster. Når man spiller Lotto blir bare halvparten betalt tilbake i premier.

Det er fare for at hvis sosialklienter får dobbelt så mye penger av det offentlige, så vil de bare bruke dobbelt så mye uten at de blir noe mindre fattige av den grunn. Det må helt andre virkemidler til for å gjøre noe med fattigdommen i Norge.

Jeg er ikke-sosialistisk

Det jeg liker mest ved å være ikke-sosialistisk er at jeg ikke hele tiden behøver å være politisk korrekt; jeg behøver ikke å lyve, verken for meg selv eller for andre. Jeg behøver ikke late som om menn og kvinner er like. Jeg slipper å mene at homoseksualitet er likeverdig med et forhold mellom mann og kvinne. Jeg behøver ikke si at undertrykkende kulturer er like gode som min. Jeg behøver ikke å mene at alle er like verdifulle eller at alle religioner fører til Gud. Jeg behøver ikke å late som om Islam fører til fred. Jeg slipper å døpe om terrorister til frihetskjempere bare fordi de kaller seg sosialister. Jeg har ikke behov for å skylde på samfunnet for ting som enkeltmennesket selv bør ta ansvaret for. Jeg behøver ikke å si at Torshovteateret er meningsfylt kultur. Jeg behøver ikke å mene at all kunst har livets rett. Jeg kan se overbærende på fete mennesker som påstår at de har spiseforstyrrelser samtidig som de stapper i seg junk-food. Jeg har ikke behov for å forsvare elever som skylder på skole og lærere fordi de ikke gidder å lese leksene sine. Jeg forstår at når noen mennesker blir rike, fører ikke dette til at andre blir fattige – tvert om. En slik ærlighet har naturligvis sin pris. En politikk som baserer seg på ærlighet vil, automatisk, være uhøflig. Gode manerer og hykleri er intimt sammenflettet. Ærlighet blir sett på som hensynsløshet eller kynisme. Det er verken pent eller snilt å beskrive forholdene slik de er.

Illusjoner er venstresidens store styrke og eneste fortrin; alt er bedrag. Ingen av alle de programmene og planene sosialistene proklamerer, virker i praksis. Fra omfordeling av inntekter til liberalisering av kriminalpolitikken eller lovprising av det fargerike felleskap, fra angrep på familieverdier til omdefineringen av familie-enheten eller omforming av skolene slik at man leker i stedet for å lære, så har venstrevridd politikk ført til at livet for vanlige mennesker er blitt dårligere over alt hvor den er blitt gjennomført. Men fordi den baserer seg på å beskrive samfunnsforholdene på en gal måte, så er den i hvert fall høflig – eller som vi sier, politisk korrekt. Det finnes ikke noe mer politisk korrekt enn SV’s partiprogram. På en snirklete måte omdøpes ubehagelige fakta: vi har ikke fri abort, vi har selvbestemt abort; han er ikke krøpling, han er forflyttningshemmet; u-land er utviklingsland og ikke underutviklede land; antall innvandrere i norske fengsler er et ikke-tema; det skal ikke sies offentlig at tre-fjerdedeler av kvinnene i krisesentre har en annen kulturell bakgrunn. Venstresiden prøver å skjule sin egen fiasko ved å omskrive virkeligheten på samme måten som tsaren i Russland bygde kulisser for å skjule armoden på landsbygda. Dette er ingen bagatell. Det å omskrive reglene for hva man kan si, har en enorm kraft i samfunnet. Man er liksom ikke meningsberettiget om man stiller spørsmålstegn ved FN’s rolle i verden eller om klimaendringene er menneskeskapt. Mange undersøkelser viser at journalister flest er venstrevridde, og det er uhyre vanskelig å få inn velskrevne politisk ukorrekte debattinnlegg i avisenes spalter.

Dette er ofte årsaken til at konservative (borgerlige/ikke-sosialistiske) mennesker så ofte gir opp. Det er ikke mulig å få klare, fornuftige leserbrev inn i avisenes debattspalter, og hvis man hevder slike meninger i selskapslivet blir man sett på som en som mangler sosiale antenner. Vi har overlatt arenaen til venstresiden og latt dem definere forholdene og spillereglene. Derfor kan vi ikke si at kjønnskvotering er skadelig, vi kan ikke si at mennesker med en annen hudfarge eller kulturell bakgrunn må stilles til ansvar for sine handlinger på samme måte som vanlige nordmenn må, vi kan ikke si at forbryteren var muslim, og vi må for all del ikke si at uhjelp skaper korrupsjon – fordi det ikke er politisk korrekt å si slike ting, selv om det er aldri så riktig.

Voldtekt og prioritering

Den senere tid er det satt fokus på problemet at mange politikammer ikke prioriterer voldtekter. Det kan derfor være interessant å se på hvilke retningslinjer politiet har for sine prioriteringer.

Første prioritet har fotoboksene. Bilen som en av mine kvinnelige bekjente disponerer ble knipset i en fotoboks. Bildet viste at det var en mann som kjørte og hun ble innkalt til avhør på politistasjonen, men kunne ikke si hvem det var bilde av. Hennes man ble innkalt; han kunne heller ikke identifisere vedkommende og ble etter en time sluppet fri. På veien ut spurte han politimannen om de virkelig brukte så store ressurser på hvert bilde fra fotoboksene. ”Ja,” bekreftet han, ”politiet har fra øverste hold fått beskjed om at disse sakene skal prioriteres, ellers vil folk miste respekten for fotoboksene.” Noen dager senere fikk kvinnen rede på at politiet også hadde forhørt seg på hennes arbeidsplass om hvem som ellers kunne disponere bilen og derved være den skyldige. Personer som har vært utsatt for voldtekt, ran, eller innbrudd kan bare drømme om å få en like nidkjær oppfølging fra onkel politi som det fotobokseierne får.

På plass nummer to kommer selvtekt hvor menigmann forsvarer seg mot kriminelle, og borgervern hvor noen venner eller naboer i fortvilelse over at politiet ikke griper inn, tar saken i egne hender. Da en båteier løp etter en tyv som dermed falt i vannet og druknet ble båteieren umiddelbart arrestert. Fortvilte bileiere som banker opp kjente biltyver må regne med et ublidt møte med ordensmaktene. Tilsvarende var det en sak for noen år siden hvor en narkoman brøt seg inn hos et eldre ektepar og truet kona til å gi fra seg pengene hun hadde, den pensjonerte ektemannen så sitt snitt til å slå ned forbryteren med en flaske. Ektemannen tilkalte politiet og ble naturligvis arrestert. En kjent advokat uttaler at nødvergeparagrafen i praksis ikke gjelder i Norge. Politikamre som ikke har ressurser til å etterforske ran eller innbrudd, oppdager at når kjeltringen er blitt banket opp, har de plutselig alle ressursene de trenger for å etterforske selvtekten.

Når politiet får ledig tid etter disse topp-prioriterte oppgavene kommer fangetransporter, kjøp av lunsjpakker til muslimske innsatte (som ikke kan spise vanlig fengselskost), kurs, registrering av forsikringssaker og så videre. Alle politikere uttaler at det er en samfunnsoppgave å beskytte menigmann mot kriminelle; dessverre gjør ikke politiet dette. På slike spørsmål svarer politiets representanter konsekvent at de må ha mer penger. Norge har økt bevilgningene til politiet noe ganske formidabelt de siste årene uten at det ser ut til å hjelpe. De kriminelle forholdene i det norske samfunnet er faktisk bare blitt verre de siste tyve årene. Kanskje det ikke er mer penger politiet trenger, men bedre organisering og riktig prioritering. En kjettersk tanke melder seg – muligens er norsk politi rett og slett like inneffektivt og byråkratisk som resten av det offentlige.