Den vakre grønne øya med det flotte turterrenget og de gode restaurantene er et perfekt reisemål for godt voksne. Madeira er fin for oss som liker å gå turer om dagen og utforske nye spisesteder om kvelden – ta med godt fottøy. Den er kjent for sin blomsterprakt, men også for krydder, laurbærbusker og store eukalyptustrær. Øya passer ikke for partyfolk, det ér et casino, og det finnes diskotek og nattklubber, men det er puslete saker. En helt grei golfbane, men heller ikke denne er noe argument for å besøke Madeira. Barnefamilier bør nok også reise til andre steder; hele øya er vulkansk og det finnes én sandstrand, men sanden derfra er hentet fra Afrika. Den er populær blant lokalbefolkningen, men som turist bør man nok besøke fastlandet hvis man ønsker badeferie. Hele øya bærer preg av å være en løst sammensatt mengde av småbyer; som hvite sukkerbiter med rødt tak ligger husene spredt over åssiden. Skodder og smijernsbalkonger er utbredt – området har typisk portugisisk stil. Prisnivået er rimelig, omtrent som ellers i syden. Jeg reiste en tur fra Translogic http://www.translogic.no/
Hovedstaden heter Funchal og har trange smale gater og en fullstendig mangel på parkeringsplasser, så man tar i bruk det man finner, for eksempel ledige områder i rundkjøringene. Jeg så faktisk ikke en eneste parkeringsvakt. Det finnes nesten ingen SUV’er på øya, men småbiler er populære. Det man virkelig legger merke til, er respekten for fotgjengere, bare du så mye som tenker på å krysse gaten, så stopper bilene. Bussene derimot er en annen opplevelse, prøv gjerne en lokalbuss; sjåføren kjører som om han hadde stjålet bussen og er på vill flukt med tyvgodset.
Her finnes det så å si ikke pizza eller hamburgere. Men man savner ikke den type fast food på Madeira, de lokale varianten heter prego og espetada som tilbys på hvert eneste gatehjørne. Mange små steder serverer originale sandwicher av alle varianter. Nydelige kaker, pastel de nata, de smaker som om de er hjemmelagd og ikke bare smurt sammen av pulver fra en eske. I hovedstaden er det en utrolig mengde gode restauranter. Sjekk det øverste dusinet på TripAdvisor, der er prisene et lite hakk høyere, men det bugner av god mat og oppfinnsomme retter. Fisk i alle variasjoner, utmerket kjøtt og kylling. En god middag med vin kommer på fire til seks-hundre kroner for et par. Man kommer rimeligere unna ved å prøve noen av stedene med innkaster – og det er de fleste. Innkasterne er for så vidt hyggelige de, det er ikke som i Paris hvor du blir skjelt ut hvis du ikke napper på tilbudet. Konkurransen gjør at det er førsteklasses mat og service over alt, man skal ha uflaks for å få et dårlig måltid i Funchal. Tilbud om gratis vin, dessert, avec eller rabatt på middagspakker gjør ikke maten noe dårligere. Tilbudene forsvinner naturligvis som dugg for solen i høysesongene. Det er tre høysesonger som bør unngås; jul, mars og så august når portugiserne har ferie. Man har jo ikke egentlig lyst til å kjempe med en flokk portugisere for å komme inn på restauranten. Skjønt nyttårsfyrverkeriet er regnet som et av verdens største.
Språket er intet problem. Engelsk er utbredt, og mange restauranter har menyer på svensk. Man kommer langt med å si ”obrigado”, det er måten menn uttaler ”takk”, mens kvinner sier ”obrigada”. De har heldigvis ikke funnet på forskjellig uttale for gifte og ugifte kvinner, men likestilling er ikke mer utbredt her enn i andre sydlige land.
Det mest kjente turistfellen er kurvstoler på sleder som man kjører utfor bratte bakker i byen, styrt av to personer. Morsomt å ta med seg, men farten er langsommere og strekningen er kortere enn den gang Hemingway lovpriste fenomenet – så du går ikke glipp av ditt livs opplevelse om du hopper over. Kikk gjerne ned på fortauene og gågatene som er dekket av smågatestein, et utrolig håndverk hvor små steiner legges en etter en i forskjellige mønstre. Det er et eldgammelt håndverk. I dag er det bare fortau og gågater som har slike, men på Hemingways tid var også gatene dekket av disse små glatte steinene, og sleden må ha fått en voldsom fart nedover de bratte bakkene; nå som gatene er dekket av asfalt så er ikke opplevelsen fult så skrekkingydende.
Shopping; nei egentlig ikke. Madeira er kjent for strikkevarer og kurvfletting. Jeg fant en varm poncho og min mann kjøpte en ørelapplue, men vi kunne kjøpt samme typen på Gulskogensenteret for en hundrelapp mer. Ta i stedet med noen flasker av det lokale brygget madeira, som er i slekt med sherry og portvin. Emballert i solide pappesker går de fint i den innsjekkede bagasjen. I Norge er den mest kjent som søt dessertvin, men der får man madeira i alle tørrhetsklasser, ypperlig som en halvtørr aperitiff. Det å smake seg gjennom fire-fem varianter før man gjør sitt valg setter definitivt en spiss på dagen. Det er en service jeg alltid har savnet på vårt hjemlige pol. Madeira kalles også blomsterøya, og man kan kjøpe avskårne blomster forsvarlig pakket i eske som tåler transporten hjem til Norge (Obs, Strelitzia er så stor at esken går som spesialbagasje på flyet, sammen med golfkøller). Bordvinproduksjonen på Madeira er av forholdsvis ny årgang, men viser gode tendenser og er vel verdt å prøve til middag, ellers er de lokale ølsortene, for eksempel Coral, utmerket. Poncha, en blanding av rom, sitronsaft og honning er kanskje mer spesiell – men for all del, den strammer opp i en gusten morgenstund. En lokal fiskespesialitet er dypvannsfisk – Espada, det sies at ingen har sett hvordan den ser ut i levende live, den fanges på store havdyp, dør og forandrer farge på veien opp i båten.
Ta en spasertur i Rua de Santa Maria, det er gamlebyen hvor dørene er forvandlet til kunstverk. Små, enkle (til å være katolske) kirker finnes i alle tettsteder. Kriminaliteten er minimal, det nærmeste må være timeshare som overalt i syden tilbys par som rusler rundt. Si nei når man blir tilbydd gratis vin, lodd eller sightseeing. Folk som har bitt på, forteller at de senere har brukt år for å prøve å bli kvitt forpliktelsen. Det er lett å finne leiligheter for salg eller utleie uten å gå veien om timeshare. Engelskmenn, skandinaver og tyskere har bosatt seg på Madeira og er veldig fornøyd, her er det mildt og fint kystklima hele året. Vinfestival i august/september, karneval i februar og blomsterfestival i april. Boganvillaen vokser vilt og er regnet som ugress, den dekker mange av ravinene som går gjennom byen. Hele øya er mindre enn Vestfold og huser 750 000 mennesker, hvorav en tredjedel bor i hovedstaten. Lokale wi-fi tilkoplinger finnes overalt.
Levadavandring er populært, dette er en slags kopier av romerske akvedukter og ble bygget for noen få hundre år siden. De snor seg inn og ut av dalene, går gjennom små gårder, landsbyer, skogsholdt og langs bratte fjellskrenter. Her renner vann fra fjellene helt ned til de nederste gårdsbruk. Underveis tappes det av til vanning. Langs levadaene er det gangstier, mer eller mindre vedlikeholdt. Ikke alle kanalene er i bruk, så turene kan være fra et par kilometer og opp til flere mil. Fastboende utlendinger forteller at de gjerne tar en tur i uka. For oss som turister ble det tre stykker på en uke. Stort sett lett terreng, ofte er stigningen bare et par centimeter på hundre meter. Det dyrkes bananer, bønner, søtpoteter og jams på hver lille flekk. Bratte skrenter er gjennomskåret av terrasser, og man kan bare tenke seg hvilket blodslit det har vært å være bonde her. Markedene bugner over av store, herlige friske grønnsaker og frukt. Det er så man gremmer seg til å reise hjem til Norge som har fem kuldegrader, vasne tomater og innskrumpet blomkål.
Har man tid til overs er det mange småsteder å utforske, for eksempel Nonnenes dal eller nordkysten hvor brenningene slår mot stranda selv om det er smult vann på sørkysten. Ta gjerne taubanen, et kvarters flukt fra sentrum med en flott utsikt over området. En liten bane tar deg videre over en dyp kløft til den botaniske hagen. Hagen er forholdsvis liten og mest for spesielt interesserte, for oss andre er taubanene opplevelse nok. Flyplassen er bygd på stylter; rullebanen er utvidet og ikke lenger regnet som Europas farligste. Tidligere var det bare utvalgte piloter som fikk lov til å lande og flyene kunne ikke lette med full tank, så turen varte ikke lengre enn til mellomlanding i Portugal. Men det er historie, de siste årene har det skjedd mye utbygging på Madeira, ofte takket være EU. Veiene er nye, og et enormt antall tunneler gjør fjellene til sveitseroster og fører til at en tur fra den ene siden av øya til den andre, som tidligere tok dager, nå er gjort unna på et par timer. På turen kan man glede seg over fantastiske fjellformasjoner og grønne skoger omtrent som på vestlandet en sommerdag – men her er det hele året. Ønsker man en ferdigpakket reise, så har Albatros ukestur med guide, ellers kjører Norwegian direkte, og de fleste andre flyselskapene har rute med mellomlanding i Portugal. Denne artikkelen er skrevet av Translogic http://www.translogic.no/
Innlegg
