Madeira - Atlanterhavets perle

Den vakre grønne øya med det flotte turterrenget og de gode restaurantene er et perfekt reisemål for godt voksne. Madeira er fin for oss som liker å gå turer om dagen og utforske nye spisesteder om kvelden – ta med godt fottøy. Den er kjent for sin blomsterprakt, men også for krydder, laurbærbusker og store eukalyptustrær. Øya passer ikke for partyfolk, det ér et casino, og det finnes diskotek og nattklubber, men det er puslete saker. En helt grei golfbane, men heller ikke denne er noe argument for å besøke Madeira. Barnefamilier bør nok også reise til andre steder; hele øya er vulkansk og det finnes én sandstrand, men sanden derfra er hentet fra Afrika. Den er populær blant lokalbefolkningen, men som turist bør man nok besøke fastlandet hvis man ønsker badeferie. Hele øya bærer preg av å være en løst sammensatt mengde av småbyer; som hvite sukkerbiter med rødt tak ligger husene spredt over åssiden. Skodder og smijernsbalkonger er utbredt – området har typisk portugisisk stil. Prisnivået er rimelig, omtrent som ellers i syden. Jeg reiste en tur fra Translogic http://www.translogic.no/

Hovedstaden heter Funchal og har trange smale gater og en fullstendig mangel på parkeringsplasser, så man tar i bruk det man finner, for eksempel ledige områder i rundkjøringene. Jeg så faktisk ikke en eneste parkeringsvakt. Det finnes nesten ingen SUV’er på øya, men småbiler er populære. Det man virkelig legger merke til, er respekten for fotgjengere, bare du så mye som tenker på å krysse gaten, så stopper bilene. Bussene derimot er en annen opplevelse, prøv gjerne en lokalbuss; sjåføren kjører som om han hadde stjålet bussen og er på vill flukt med tyvgodset.
Her finnes det så å si ikke pizza eller hamburgere. Men man savner ikke den type fast food på Madeira, de lokale varianten heter prego og espetada som tilbys på hvert eneste gatehjørne. Mange små steder serverer originale sandwicher av alle varianter. Nydelige kaker, pastel de nata, de smaker som om de er hjemmelagd og ikke bare smurt sammen av pulver fra en eske. I hovedstaden er det en utrolig mengde gode restauranter. Sjekk det øverste dusinet på TripAdvisor, der er prisene et lite hakk høyere, men det bugner av god mat og oppfinnsomme retter. Fisk i alle variasjoner, utmerket kjøtt og kylling. En god middag med vin kommer på fire til seks-hundre kroner for et par. Man kommer rimeligere unna ved å prøve noen av stedene med innkaster – og det er de fleste. Innkasterne er for så vidt hyggelige de, det er ikke som i Paris hvor du blir skjelt ut hvis du ikke napper på tilbudet. Konkurransen gjør at det er førsteklasses mat og service over alt, man skal ha uflaks for å få et dårlig måltid i Funchal. Tilbud om gratis vin, dessert, avec eller rabatt på middagspakker gjør ikke maten noe dårligere. Tilbudene forsvinner naturligvis som dugg for solen i høysesongene. Det er tre høysesonger som bør unngås; jul, mars og så august når portugiserne har ferie. Man har jo ikke egentlig lyst til å kjempe med en flokk portugisere for å komme inn på restauranten. Skjønt nyttårsfyrverkeriet er regnet som et av verdens største.

Språket er intet problem. Engelsk er utbredt, og mange restauranter har menyer på svensk. Man kommer langt med å si ”obrigado”, det er måten menn uttaler ”takk”, mens kvinner sier ”obrigada”. De har heldigvis ikke funnet på forskjellig uttale for gifte og ugifte kvinner, men likestilling er ikke mer utbredt her enn i andre sydlige land.
Det mest kjente turistfellen er kurvstoler på sleder som man kjører utfor bratte bakker i byen, styrt av to personer. Morsomt å ta med seg, men farten er langsommere og strekningen er kortere enn den gang Hemingway lovpriste fenomenet – så du går ikke glipp av ditt livs opplevelse om du hopper over. Kikk gjerne ned på fortauene og gågatene som er dekket av smågatestein, et utrolig håndverk hvor små steiner legges en etter en i forskjellige mønstre. Det er et eldgammelt håndverk. I dag er det bare fortau og gågater som har slike, men på Hemingways tid var også gatene dekket av disse små glatte steinene, og sleden må ha fått en voldsom fart nedover de bratte bakkene; nå som gatene er dekket av asfalt så er ikke opplevelsen fult så skrekkingydende.

Shopping; nei egentlig ikke. Madeira er kjent for strikkevarer og kurvfletting. Jeg fant en varm poncho og min mann kjøpte en ørelapplue, men vi kunne kjøpt samme typen på Gulskogensenteret for en hundrelapp mer. Ta i stedet med noen flasker av det lokale brygget madeira, som er i slekt med sherry og portvin. Emballert i solide pappesker går de fint i den innsjekkede bagasjen. I Norge er den mest kjent som søt dessertvin, men der får man madeira i alle tørrhetsklasser, ypperlig som en halvtørr aperitiff. Det å smake seg gjennom fire-fem varianter før man gjør sitt valg setter definitivt en spiss på dagen. Det er en service jeg alltid har savnet på vårt hjemlige pol. Madeira kalles også blomsterøya, og man kan kjøpe avskårne blomster forsvarlig pakket i eske som tåler transporten hjem til Norge (Obs, Strelitzia er så stor at esken går som spesialbagasje på flyet, sammen med golfkøller). Bordvinproduksjonen på Madeira er av forholdsvis ny årgang, men viser gode tendenser og er vel verdt å prøve til middag, ellers er de lokale ølsortene, for eksempel Coral, utmerket. Poncha, en blanding av rom, sitronsaft og honning er kanskje mer spesiell – men for all del, den strammer opp i en gusten morgenstund. En lokal fiskespesialitet er dypvannsfisk – Espada, det sies at ingen har sett hvordan den ser ut i levende live, den fanges på store havdyp, dør og forandrer farge på veien opp i båten.

Ta en spasertur i Rua de Santa Maria, det er gamlebyen hvor dørene er forvandlet til kunstverk. Små, enkle (til å være katolske) kirker finnes i alle tettsteder. Kriminaliteten er minimal, det nærmeste må være timeshare som overalt i syden tilbys par som rusler rundt. Si nei når man blir tilbydd gratis vin, lodd eller sightseeing. Folk som har bitt på, forteller at de senere har brukt år for å prøve å bli kvitt forpliktelsen. Det er lett å finne leiligheter for salg eller utleie uten å gå veien om timeshare. Engelskmenn, skandinaver og tyskere har bosatt seg på Madeira og er veldig fornøyd, her er det mildt og fint kystklima hele året. Vinfestival i august/september, karneval i februar og blomsterfestival i april. Boganvillaen vokser vilt og er regnet som ugress, den dekker mange av ravinene som går gjennom byen. Hele øya er mindre enn Vestfold og huser 750 000 mennesker, hvorav en tredjedel bor i hovedstaten. Lokale wi-fi tilkoplinger finnes overalt.

Levadavandring er populært, dette er en slags kopier av romerske akvedukter og ble bygget for noen få hundre år siden. De snor seg inn og ut av dalene, går gjennom små gårder, landsbyer, skogsholdt og langs bratte fjellskrenter. Her renner vann fra fjellene helt ned til de nederste gårdsbruk. Underveis tappes det av til vanning. Langs levadaene er det gangstier, mer eller mindre vedlikeholdt. Ikke alle kanalene er i bruk, så turene kan være fra et par kilometer og opp til flere mil. Fastboende utlendinger forteller at de gjerne tar en tur i uka. For oss som turister ble det tre stykker på en uke. Stort sett lett terreng, ofte er stigningen bare et par centimeter på hundre meter. Det dyrkes bananer, bønner, søtpoteter og jams på hver lille flekk. Bratte skrenter er gjennomskåret av terrasser, og man kan bare tenke seg hvilket blodslit det har vært å være bonde her. Markedene bugner over av store, herlige friske grønnsaker og frukt. Det er så man gremmer seg til å reise hjem til Norge som har fem kuldegrader, vasne tomater og innskrumpet blomkål.

Har man tid til overs er det mange småsteder å utforske, for eksempel Nonnenes dal eller nordkysten hvor brenningene slår mot stranda selv om det er smult vann på sørkysten. Ta gjerne taubanen, et kvarters flukt fra sentrum med en flott utsikt over området. En liten bane tar deg videre over en dyp kløft til den botaniske hagen. Hagen er forholdsvis liten og mest for spesielt interesserte, for oss andre er taubanene opplevelse nok. Flyplassen er bygd på stylter; rullebanen er utvidet og ikke lenger regnet som Europas farligste. Tidligere var det bare utvalgte piloter som fikk lov til å lande og flyene kunne ikke lette med full tank, så turen varte ikke lengre enn til mellomlanding i Portugal. Men det er historie, de siste årene har det skjedd mye utbygging på Madeira, ofte takket være EU. Veiene er nye, og et enormt antall tunneler gjør fjellene til sveitseroster og fører til at en tur fra den ene siden av øya til den andre, som tidligere tok dager, nå er gjort unna på et par timer. På turen kan man glede seg over fantastiske fjellformasjoner og grønne skoger omtrent som på vestlandet en sommerdag – men her er det hele året. Ønsker man en ferdigpakket reise, så har Albatros ukestur med guide, ellers kjører Norwegian direkte, og de fleste andre flyselskapene har rute med mellomlanding i Portugal. Denne artikkelen er skrevet av Translogic http://www.translogic.no/

Kvotering

Kjønnskvotering er en metode hvor man gir et av kjønnene en ekstra fordel fordi man ønsker en jevnere fordeling mellom menn og kvinner. Norske politikere er svært ivrige på kjønnskvotering, det førte til at EFTA-domstolen dømte Norge for kjønnsdiskriminering. ”Prinsipielt må det være en sjanse for at den best kvalifiserte kandidaten får stillingen”, står det i dommen. Man kan også bruke andre former for kvotering, for eksempel funksjonsevne, seksuell orientering, etnisitet, religion eller geografisk tilhørighet. Det siste er spesielt viktig for de politiske partiers valgkomiteer. Når politikere tyr til kvotering innrømmer de at de ikke har kontroll over situasjonen. Men kvotering er et tvilsomt virkemiddel, enten målet er å kamuflere eller å fjerne naturgitte forskjeller mellom ulike grupper. Til tross for dokumenterte skadevirkninger i mange andre land, og til tross for fravær av positive erfaringer, er kvotering et vanlig verktøy for norske politikere. Skremmende er det at Politihøgskolen har tatt inn 28 av 32 minoritetsstudenter på grunnlag av ”særskilte vilkår med henvisning til behovet for mangfold”. Det betyr at nærmere 90 % av minoritetsstudentene ikke ville ha kommet inn på dette studiet dersom de hadde konkurrert på like vilkår med norske søkere. Det er verdt å merke seg at minst fire av søkerne har fått dispensasjon fra minstekravet når det gjelder norskkunnskaper. ”Når PHS velger å gi dispensasjoner fra opptakskravene også i år, vil de fortsette å bidra til en stigmatisering av politi med minoritetsbakgrunn”, sier Navjot Kaur Sandhu, minoritetsombud for politiet i Oslo.

Problemene
Kvotering har vært forsøkt i mange land gjennom flere tiår, og erfaringene er stort sett negative. Ulike kvoteringssystemene har vært brukt i India, Sverige, Italia, Kina, USA og Norge. Erfaringene er skremmende. De positive effektene av kvotering er fraværende eller i beste fall marginale, mens de negative effektene har vært betydelige i alle undersøkte land. Afroamerikanere som faktisk har gjort karriere uten kunstig hjelp opplever at de ikke får den anerkjennelse de fortjener fordi de blir avskrevet som innkvoterte som egentlig ikke har gjort seg fortjent til den stillingen de har. Skadevirkningene er størst for den gruppen kvoteringsregimet var ment å skulle hjelpe, nemlig svarte eller kvinner. I Norge viser en undersøkelse at de fleste ASA-styremedlemmer ikke har merket særlig forandring etter at kvoteringsbestemmelsen i allmennaksjeloven ble innført: Ni av ti kvinner svarer at kvoteringsbestemmelsen ikke har ført til nevneverdig endring eller forbedring. De fleste med negative reaksjoner synes at de nye styremedlemmene mangler viktig kompetanse og innsikt. USA har ikke kvotering av ledere, men de har et langt større antall kvinner i ledende stillinger enn Norge.

Styreverv
Kvinner har bare én ting felles, og det er at de er kvinner. Det er ulike behov som styrer kvinners adferd. De kan være studenter, småbarnsmødre eller på toppen av en yrkeskarriere. Feminister velger feil strategi når de behandler kvinner som én gruppe. Man må i stedet fokusere på individets rettigheter uavhengig av kjønn – alle er likeverdige.

I 2010 burde vi ha kommet dit hen at vi behandler mennesker som mennesker og vurderer dem etter kvalifikasjoner i stedet for å dele opp arbeidsmarkedet etter kjønn. Når Trond Giske vil kvotere inn kvinner, viser det at vår næringsminister har liten tro på dagens kvinner, siden han ikke forstår at de kan komme frem på egen hånd og ikke trenger særfordeler. Det er ingen som er så forbannet på kvoteringsreglene som unge jenter. De har pågangsmot, ambisjoner og arbeidslyst, og vil ikke bli ansatt fordi de er kvinner, men fordi de er best kvalifisert. Stadig flere kvinner trer inn i det som tidligere var typiske mannsyrker, og de gjør det fordi de er kompetente; ikke fordi noen har vedtatt at de skal gjøre det. Men så lenge kvoteringsordningene finnes, så vil man alltid møte argumentet om at man er kvotert inn. Kvotering er i seg selv diskriminering, både av dyktige kvinner som må ha kunstig hjelp, og av dyktige menn, som blir fortrengt fordi kjønn blir gjort til det viktigste. NTB meddeler forøvrig at ”Selskaper som ikke er underlagt kvoteringsloven, har flere kvinnelige toppledere enn selskaper som er underlagt loven”. Leder Marit Hoel i Center for Corporate Diversity har gjennomført undersøkelsen. Hun sier til Aftenposten at hun ble ”veldig overrasket” da hun summerte tallene. Hun er antagelig kvotert til sin stilling, for meg var det ingen overraskelse. Kjønnskvotering er skadelig, både for samfunnet og for den enkelte – som blir plassert i en posisjon som vedkommende ikke har kvalifikasjoner for. Styreverv er en jobb som krever visse kvalifikasjoner, i likhet med en hvilken som helst annen jobb. Folk bør få stillingen på grunn av sin dyktighet til å utføre arbeidet, ikke på grunn av kjønn, hudfarge eller religion. Det er like meningsløst å kvotere inn styrerepresentanter som det er å kvotere inn fiskere, rørleggere eller kirurger.

Politikere
Karita Bekkemellem mistet i sin tid jobben som minister. Hun hadde hele sitt politiske liv gått sterkt inn for kvotering, og ble selv kvotert inn fordi hun var kvinne, og ikke fordi hun var dyktig. Så mistet hun posisjonen til en som var enda mer politisk korrekt enn det hun var. Bekkemellem hadde bare ett kriterium for å få jobben; hun var kvinne. Ramin-Osmundsen var både kvinne, innvandrer og farget; det vil si at hun hadde hele tre kriterier for å bli minister. Vi så jo deretter hvordan det gikk med Osmundsen som ble kvotert inn til en stilling som hun ikke hadde kvalifikasjoner for. Helga Pedersen forteller at i Aps stortingsgruppe kvoteres kvinner – mens kvinnene i FrP og Høyre har fått sine verv på grunn av sin dyktighet. Det er muligens en av grunnene til at Arbeiderpartiet gjør det så dårlig, mens høyresiden nå har flertall alene; noe som Arbeiderpartiet ikke har hatt på flere generasjoner. Arbeiderpartiets nyere historie er full av kvinner ble kvotert inn og deretter floppet; som Sylvia Brustad, Saera Khan, Fatma Jynge, Guri Ingebrigtsen ...

Når jeg ser hvordan Liv Signe Navarsete prøver å bortforklare Senterpartiets pengejuks med at hun ikke husket, ikke fortalte eller ikke visste, så forstår jeg at også hun er kvotert inn i stillingen. I jobben med å styre Norge har vi behov for mennesker som har fått stillingene fordi de er de beste man overhodet kan finne – og ikke fordi de er kvotert inn på grunn av at de har et bestemt kjønn, rase eller kommer fra en spesiell landsdel. Tenk selv, hvis du blir syk og trenger en kirurg. Vil du virkelig ha en lege som har fått jobben fordi han tilhørte en minoritetsgruppe og er kvotert inn, eller ville du ha en som er en dyktig kirurg?

Politisk korrekthet
Kvotering på grunn av kjønn, religion eller annen minioritetsbegrunnelse er og blir en nedvurdering av mennesker. Kvinner som ønsker å kvoteres inn er tafatte og eier ikke tiltak. Kvinner som ønsker å gjøre en innsats vil ikke ha kvotering. Som kvinne ønsker jeg ikke å bli stakkarsliggjort ved å bli kvotert inn til en posisjon.

Legendarisk?

Stortingsrepresentant Torgeir Micaelsen betegner den tidligere ordføreren Rolf Bergersen i Nedre Eiker som legendarisk. Et rask søk på Internett forteller at for eksempel slaget om Stalingrad er legendarisk fordi det er det blodigste noensinne, Pamela Anderson er legendarisk fordi hun er den kvinnen som har opptrådt flest ganger på forsiden av Playboy, og Al Capone er legendarisk som mafiaboss. I dette selskap passer jo Arbeiderpartiets gamleordfører inn fordi han er legendarisk for å ha kjørt Nedre Eiker mot konkurs med et stadig voksende underskudd og et kommunalt rot og byråkrati som Høyre og Fremskrittspartiet fremdeles rydder opp i. I så måte stiller Bergersen på lag med den ”legendariske” ordføreren Lise Christoffersen som etterlot seg et Drammen i samme sørgelige tilstand. Foruten et stort kommunalt underskudd som Drammen Høyre nå har snudd, ble ordfører Christoffersen kjent for å ansette en venn som såkalt reiselivskonsulent, samt å gi kommunale pengegarantier til en bank (faktisk) for å sikre at kommunen kunne drive kinovirksomhet. Reiselivskonsulenten gjorde ære på tittelen ved å reise jorden rundt for å markedsføre Drammen som cruisehavn. Et av rederiene han besøkte på sine mange (ferie)reiser fortalte at de sjelden hadde fått mer useriøse henvendelser, men det virket som om mannen hadde det morsomt i jobben sin.

Samrøre

Slike samrøreprosjekter er ofte typisk for Arbeiderpartiet, og det koster dyrt for de kommunene det gjelder. På statlig nivå kjenner vi igjen tilsvarende samrøre mellom Jens Stoltenberg og DnB NOR-sjefen. Antagelig kan vi også benevne Stoltenberg som legendarisk, fordi ingen andre har klart å søle bort så mange penger på klimakvoter, mislykkede FN-prosjekter, reiseglade statsansatte, og et byråkrati som har økt til uante høyder. Samrøre er så vanlig i Arbeiderpartiet at de til og med har et eget uttrykk for det ”Noen av oss har snakket sammen”.

Norske skoler – og fremtiden?

Torgeir Micaelsen fra Ap liker ikke at jeg forteller om hvor mange skoler som er lagt ned under den rødgrønne regjeringens styretid; og sier derfor at jeg tar feil. Jeg ville vært mer imponert hvis han i en eneste liten setning i hele innlegget sitt påpekte hva jeg har skrevet som er feil. I stedet kommer han med den vanlige politikersvadaen om alle milliardene som kommunene har fått. Når Micaelsen etter hvert får litt mer erfaring, vil han forhåpentligvis oppdage at man kan ikke løse ethvert problem bare med å kaste penger på det; hvis man ikke gjør noe med selve systemet vil det ofte bare føre til mer byråkrati og ikke til bedre løsninger. Antagelig har Arbeiderpartiets representant blandet sammen to begreper; det at han ikke liker det jeg skriver, betyr ikke nødvendigvis at jeg tar feil. Det betyr rett og slett at vi har forskjellig mening om hvordan samfunnet bør utvikle seg.

I mangel på argumentasjon, trekker Micaelsen frem sin største trussel, kommersialisering. Det høres jo uhyggelig ut, tenk om skolene blir kommersielle – huff, huff. Da får vi kanskje samme forhold som vi nå har i dagligvarebransjen, flere aktører som konkurrerer om å levere de beste og rimeligste produktene, samtidig som de satser på god service for kundene. Det ble opprettet mange private skoler før de rødgrønne tok over, og som nå er suksesshistorier; tilfredse foreldre, motiverte lærere, og elever som uteksamineres med langt bedre resultater enn det som oppnås i den såkalte enhetsskolen. Se for eksempel på Venabygd; Ringebu kommune var i samme situasjon som Svelvik, og de mistet sin lokale skole. Da tok foreldrene over og startet montessoriskole, den er nå vellykket, livskraftig og – for å berolige Micaelsen – ikke kommersiell i det hele tatt. Men det er naturligvis en skuffelse for Arbeiderpartiet at elevene beviselig har fått en mye bedre skole enn de noensinne fikk av kommunen. En slik skole kunne også blitt løsningen i Svelvik hvis vi hadde hatt en borgerlig regjering av Høyre og Fremskrittspartiet. Vel, det er bare tre år igjen til valget, da blir det en ny mulighet for skolene på Berger og Tangen. Den eneste faren er naturligvis at Torgeir Micaelsen og hans kumpaner vil skjelle foreldrene ut for å være kommersielle, men det kan de sikkert heve seg over.

Facebook ruler

Nedre Eiker Arbeiderparti lar Facebook styre sine meninger. Fra tidligere vet vi at Saera Khan fra Oslo Arbeiderparti brukte spåkoner for å legge sin strategi, og tidligere helseminister Bjarne Håkon Hanssen brukte Snåsamannen som sin medisinske rådgiver. Det er hyggelig at Ap har gått over til Cyberspace for å snekre sammen sin ideologi – spåkoner og healere blir jo forholdsvis gammeldags i forhold. Jens Stoltenberg brukte bilturen fra Sveits til Norge på Twitter og Facebook – 20 timer forteller han. Jeg leser for øvrig på Internett at islendingene har tilbudt seg å slå av vulkanene hvis vi betaler dem 35 millioner Euro. Det er det verdt for å få flyene i gang igjen, så jeg håper vår stasminister tar den meldingen med seg til første regjeringsmøte.

Hilsen ivrig Facebook bruker som endelig har fått Stoltenberg i tale.

Debattredaksjonen i Aftenposten

Man kan av og til fundere over hvilke prioriteringer debattredaksjonen i Aftenposten bruker når den skal velge ut bidrag. Hvilke som brukes som hovedinnlegg, hvilke som får beskjed om å redusere til 1500 anslag og hvilke som prompte blir refusert. Jeg forstår naturligvis at folk som allerede har et kjent navn eller innehar en ledende posisjon i samfunn- / næringsliv, temmelig automatisk får slippe igjennom nåløyet, selv om jeg av og til lurer på om Aftenposten har kvalitetsvurdert artiklene. Noen av disse kunne med fordel vært redusert betraktelig, det er ofte ganske mye svada (eller GPP som vi kalte det i gamle dager).

Et annet og tilsvarende forhold er hvilke emner som taes opp. De siste månedene har det blitt publisert mange, lange, kompliserte (men stort sett velskrevne) betraktninger om interne forhold på Høgskolen og Universitetet i Oslo. Bortsett fra for ansatte på institusjonene (og tydeligvis debattredaksjonen), kan dette virkelig ikke ha interesse for mer enn en håndfull mennesker. Mange av oss har fått standardavslag: ”Aftenposten har begrenset spalteplass osv…”, uansett hvor velskrevne og dagsaktuelle innlegg vi har levert. Eventuelt blitt bedt om å redusere en artikkel på 4- 5000 tegn til en liten epistel på 1500. Ærlig talt, argumentet om plassmangel er litt tynt når man ser hvor mye plass Aftenposten har brukt på disse – for de aller fleste lesere – temmelig marginale problemstillinger innenfor to studieplasser i Oslo.

Er det mulig for Aftenpostens debattredaksjon å kvalitetsvurdere artiklene på en noe annen måte i fremtiden? Det er mulig jeg er forutinntatt, men jeg mener bestemt at debattsidene slapp til et bredere utvalg av forfattere før avisen gikk over til tabloidformat. Nå virker det som om ”folk flest” er forvist til aftennummeret, og det er lite interessant for oss som bor utenfor Oslo-området. Debattsidene er jo populært lesestoff, har Aftenposten vurdert å utvide med flere sider?

Tilbakemelding til regjeringen

Regjeringen Stoltenberg har gått ut i media og fortalt at de ønsker kommunikasjon med vanlige mennesker. De vil ha tilbakemelding på hva slags samfunn folk vil ha, og hva man mener er galt i Norge. Hvis jeg ikke hadde forstått at dette er en massiv PR- og bortforklaringskampanje, ville jeg sagt at prosjektet var patetisk. Er Stoltenberg & Co så fjernt fra befolkningen at de ikke forstår at vi ønsker bedre veier, brukbar kommunikasjon, anstendig hjelp til eldre mennesker og bort med sykehuskøene? Vi ville også satt pris på at fengselskøene ble fjernet uten Storbergets løsning som går ut på bare å slippe ut forbryterne. Det hadde for øvrig vært fint med et skolesystem som vi ikke behøvde å skamme oss over.

Så min tilbakemelding til regjeringen er et sterkt ønske om at AP og SV taper stort ved neste valg, 60 år med sosialdemokrati er nok. Vi andre har ingen vanskeligheter med å se hva som bør rettes opp i samfunnet, selv om Jens Stoltenberg ikke er i stand til det på egen hånd. Jeg vil for øvrig rette en takk til mangeårig pendler Stein Andersen som ga meg ideen til dette innlegget. Han ga NSB-sjefen svar i DT da konsernsjef Einar Enger ønsket å opprette et pendlerforum for å få tilbakemelding om hva pendlerne mener om det norske jernbanesystemet. NSB-sjefen sa: ” For meg er det viktig å vite hvordan pendlerne oppfatter vår leveranse i hverdagen”. Svaret på det spørsmålet kan sammenfattes i to setninger: Vi ønsker at togene skal gå i rute, og vi ønsker at det er tilstrekkelig med vogner til at alle reisende kan få sitteplass. Så enkelt er det; det å lage forum, utredninger, prosjekter og komiteer er et forsøk på å bortforklare og skjule virkeligheten. Eller er det slik at man kan bli sjef i et stort statlig konsern og være så uvitende om hvordan primærtjenesten man leverer faktisk fungerer, da blir ordet patetisk i svakeste laget.

Hvis regjeringen og toppledelsen i statlige foretak etter mange år med massiv kritikk i alle media, fra aviser og kringkasting til Internett og brukeraksjoner, fremdeles ikke har forstått problemene, da bør de finne seg en annen jobb og overlate styringen til noen som er mer kompetente.