Venstresiden og demokrati

Statsviter Svein Tore Marthinsen kommenterer i et lengre innlegg SV’s fall de siste årene. Hans konklusjon er at det er et demokratisk problem at partiene Rødt og SV er grå, tannløse og i ferd med å bli visket ut. Jeg vil si tvert imot; det er et eksempel på demokratiets styrke at folk slutter å stemme på partier som gjør en så dårlig jobb. Venstresiden jublet for et drøyt år siden; med finanskrisen så ville folk rømme høyrepartiene og støtte opp om sosialismen. Det skjedde ikke, folk innså at det er verre å leve i et sosialistisk land enn et fritt land, selv om aksjespekulanter går på trynet av og til. Aldri, noensinne eller noen steder, har sosialister klart å styre en stat som ikke er blitt til en diktaturstat. Det er naturligvis fint for eliten, men stakkars de menneskene som lever i det samfunnet. Det at SV nå nærmer seg sperregrensen, viser jo at den norske befolkningen begynner å bli klar over hva partiets politikk fører til i praksis. Det hjelper ikke med aldri så fine teorier – når resultatet blir så dårlig. Partiet Rødt må vel nærmest betegnes som en religiøs menighet, i likhet med Vigrid, Scientologene og tilsvarende rabiate bevegelser; det er ingen som tar dem seriøst. SV innstiftet i sin tid begrepet demokratisk sosialisme; der er egentlig et oksymoron, slik som dansk fjellsmør eller tordnende stillhet, eller som det het i politisk retorikk fra det ytre venstre ”proletariatets demokratiske diktatur”. Egentlig kan man si at forskjellen mellom demokrati og sosialdemokrati er som en trøye kontra en tvangstrøye.