Gode karakterer og lærere

Er det bare lærerens skyld at elevene får dårlige norskkarakterer? Når en av dem som klaget til avisen over at han fikk dårlige karakterer blir spurt om hvilke bøker han leser, svarer han: ”Leser ikke bøker, bare blader.” Ja nettopp, hva skal vi egentlig med disse dumme bøkene hvor det ikke engang er bilder mellom ordene. Det minner meg om en episode for et par uker siden da to ungdommer gikk forbi biblioteket, og den ene bemerket: ”Jeg sjønner mei’kke på dissa som håller på med littratur.” Det muligens ikke bare lærerne og skolen som har skylden.

Hilsen en som kjedet seg på grunn av manglende utfordringer da hun gikk på skolen - og som likevel fikk gode karakterer.

Egil Drillo Olsen

Kjersti Løken Stavrum kommenterer Drillos nye jobb i Irak og funderer på den kan ha sammenheng med UDs pengeoverføringer. Til det er å bemerke at Drillo alltid har vist en fantastisk økonomisk sans. Han er for eksempel den eneste troende kommunisten som er blitt mangemillionær ved å selge seg selv og familien til reklamebyråer.

Bråk på biblioteket

I mange år har jeg gledet meg over biblioteket og dets muligheter. Hylle etter hylle med spennende bøker og opplevelser, fantasier og fakta, aviser, blader, musikk og filmer. Mange timer har jeg tilbrakt på forskjellige bibliotek, enten for å finne nye fascinerende bøker, for å benytte institusjonens mange oppslagsverk, få hjelp av en kunnskapsrik og hyggelig betjening eller for å sitte sammen med andre leseinteresserte og få med meg dagens aviser eller et av de mange tidsskriftene som er tilgjengelige. I den senere tid har denne siste muligheten dessverre blitt ødelagt. Der hvor man sitter og leser, har det nå samlet seg en gruppe av våre nye landsmenn, de skravler i mobiltelefon og spiller høylydt forskjellige spill. Dette fører til et ødeleggende støynivå.

Er det mulig å få disse menneskene til utføre slike støyende aktiviteter på et sted hvor folk ikke sitter og prøver å lese? Jeg er jo klar over at fordi bibliotekarene er kvinner, vil det ikke nytte for dem å fortelle disse innvandrerne hvordan man bør oppføre seg. Jeg forstår at de ikke vil utsette seg for å bli slått ned, slik det har skjedd med enkelte uheldige lærerinner som har prøvd å irettesette poder fra et fremmed miljø. Men er det ikke mulig å få en mann med autoritet til å gjøre noe? Jeg selv tør ikke å si noe til dem fordi jeg er kvinne, men kanskje biblioteket kan få en securitas-vakt eller tilsvarende til å fortelle disse innvandrerne hvordan man bør oppføre seg på et bibliotek. Slik forholdene er nå, blir det bare til at man haster raskest mulig inn og ut av lokalet, å sitte og nyte en litterær stund er dessverre blitt umulig i dette bråket.

Bekkemellem og kvotering

Karita Bekkemellem er bitter fordi hun har mistet jobben som minister. Det er jo for så vidt forståelig, men hun har ingen grunn til å føle seg urettferdig behandlet. Hun har hele sitt politiske liv gått sterkt inn for kvotering, og ble selv kvotert inn fordi hun var kvinne og ikke fordi hun var dyktig. Nå har hun mistet sin posisjon til en som er enda mer politisk korrekt enn det hun er. Bekkemellem hadde bare ett kriterium for å få jobben; hun var kvinne. Ramin-Osmundsen er både kvinne, innvandrer og farget; det vil si at hun har hele tre kriterier for å bli minister, og Karita Bekkemellem er sjanseløs i den konkurransen. Fra tidligere vet vi at også styremedlemmer skal velges ut fra kjønn og ikke kvalifikasjoner, jeg er bare glad for at vi foreløpig ikke ansetter kirurger, rørleggere eller snekkere på dette grunnlaget.

Verdens beste skole

Jens Stoltenberg har nettopp vært på Utøya, og der lovet han at vi nå skal få verdens beste skole. Og hvordan skal vi få det til? Jo, ved felleskapsløsninger, samarbeid og egne minoritetsrådgivere. Sjelden har jeg hørt flere floskler på en gang. Hvorfor er vi i verdensklasse når det gjelder idretten? Jo, fordi vi har satset på enerne, vinnerne og individualistene. Ingen komité kan vinne skiskyting, Tour de France eller fotball-VM. Eller se på næringslivet; Røkke og Gjeldsten kjempet seg frem på egen hånd og gjorde suksess som vinnere på sine områder. Enhetsskolen vil aldri skape vinnere, bare en stor grå masse av middelhavsfarere og tapere. Inntil vi får en statsminister som innser dette, vil vi nok fortsette å ha en skole hvor elevene får de dårligste resultatene i Europa. Nå diskuterer man eliteskoler innenfor ballett og musikk. Hvorfor gjør man det? Jo, nettopp for å skape vinnere. Er det så vanskelig å forstå at hvis man skal få gode resultater innen matematikk, språk eller medisin så trenger vi samme elitedyrking i skolen som vi har i idretten.

Vigdis

Som kjedet seg på grunn av manglende utfordringer på skolen.

Sosiallberal

Nina E. Johnsen hadde et innlegg med tittelen ”Jeg, en sosial-liberaler”; jeg ble spent og satte meg godt til rette for å lese hennes mening om hva som var fint med sosialliberalismen. Men jeg ble skuffet; i stedet for å fortelle om hvorfor hun trivdes med å være sosialliberal, så brukte hun det eldgamle debattknepet å tillegge meg en rekke meninger som jeg ikke har, for deretter å fortelle hvor gale de er. Det er synd at en representant for Venstre ikke kan formulere hva hun står for, men det viser kanskje bare hva slags frustrasjoner venstrefolk sliter med. Siden Johnsen ikke vil fortelle meg hva sosialliberalisme er, så slo jeg det opp på Wikipedia. Der står det at sosialliberalisme er en retning innen liberalismen som er åpen for kapitalismen. Nå som Sponheim har begynt å godsnakke med Stoltenberg, så må Venstre gå i spann med SV; da er jeg redd for at frustrasjonene ikke blir mindre.

Nina E. Johnsen konkluderer på egen hånd at jeg er intolerant, og på en snirklete måte får hun det til at jeg mener folk som har andre meninger er hyklere. Det er synd at hun må ty til slike triks for å komme med motargumenter. Jeg er glad for å bo i et land hvor både du, jeg og andre kan mene og si hva vi vil. Det har tydeligvis gått Nina E. Johnsen hus forbi, men det er faktisk i sosialistiske land man fengsler og torturerer mennesker som har avvikende holdninger. Som ikke-sosialist synes jeg man skal kunne tolerere alle slags meninger, uansett hvor rabiate de er. Man skal straffe avvikende handlinger, ikke meninger; de skal møtes med argumentasjon.

Venstresiden har helt rett

De siste dagene har fremtredende representanter for Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti triumferende gått ut i media og kommentert den internasjonale finanskrisen. ”Slik går det når høyrekreftene slippes fri”, jubler de. Dette har Ap og SV helt rett i. En slik kollaps i finansmarkedet som vi nå opplever kunne ikke ha skjedd i Sovjetunionen, Mao-Kina, eller Albania på åttitallet.

Men la oss tenke oss litt om, ønsker vi virkelig et slikt system hvor hele befolkningen bor i et slags åpent fengsel detaljstyrt av myndighetene; eller vil vi heller ha et samfunn hvor hver enkelt av oss kan styre våre egne liv, gjøre våre feil og hvor aksjespekulanter går på trynet av og til? Her i Norge er man garantert mot tap for bankinnskudd opp til to millioner kroner, det burde dekke behovet for folk flest. Når venstresiden nå roper på innstramminger, reguleringer og statlig oppkjøp av banker og bedrifter, så bør vi holde hodet kaldt. La ikke denne krisen – som i frie samfunn av og til vil oppstå – få oss til å miste hodet og overlate makten til dommedagspredikantene, det å leve under det sosialistiske åket er tross alt verre enn å gå på en smell av og til.

Særnorske problemer

Det er trist hvor lite vi egentlig får igjen for alle de skatter og avgifter vi betaler inn til det offentlige. I Drammens Tidende er det reportasjer om nitti år gamle mennesker som ikke får plass på sykehjem. I Aftenposten er det jevnlig reportasjer fra sykehus hvor pasientene blir henvist til å ligge på gangen, dette er et særnorsk fenomen som er ukjent i andre siviliserte land. Fra tid til annen kan man dessverre også lese om mennesker som er blitt blinde eller til og med har avgått ved døden mens de står i (også enestående for Norge) kø for å komme inn på sykehus. Jeg har hørt andre sosialister legge frem konspirasjonsteorier når det påpekes at barn i norske skoler faktisk faller fullstendig igjennom i internasjonale prøver, og at ungdom nå har vanskelighet med å komme inn på, for eksempel, universitet i England fordi norske eksamener blir ansett som mindre pålitelige.

Til og med Arbeiderpartiet innrømmer at vi har et byråkrati som bare eser opp, og de setter jevnlig i gang, mislykkede, prosjekter for å effektivisere det offentlige. Til tross for rekordhøye avgifter må veiene finansieres med bompenger.

Demokratisk sosialist?

Demokratisk sosialisme høres for meg ut som et oksymoron, det vil si et begrep som er selvmotsigende i seg selv; på samme måten som dansk fjellsmør, tordnende taushet, eller som det het i politisk retorikk fra det ytre venstre ”proletariatets demokratiske diktatur”. Jeg trodde faktisk slike uttrykk var gått ut på dato. Men siden Vegard Eliassen Stillerud i Drammen AUF hadde et innlegg hvor han, ved siden av å angripe meg, fortalte at han var demokratisk sosialist, regnet jeg med at han ville forklare fenomenet. Nå har jeg lest det flere ganger, og jeg finner bare en eneste setning om hvordan det er å være demokratisk sosialist og den er: ”Jeg kan tillate meg å tro på at vi, alle mennesker sammen, kan bygge en ny og bedre verden”. Jo, det er en fin floskel som vi alle kan være enige om; alle partier – uansett retning – vil nok underskrive på den.

I tillegg til å beklage seg over at jeg har de meningene jeg har, skriver Stillerud at sosialister slettes ikke prøver å skjule sin egen fiasko; hadde jeg ikke visst hvor alvorlig de tar seg selv, ville jeg trodd at det var humoristisk ment. Betyr det at du nå innrømmer at det var feil av AP og SV å sende millioner av kroner til Mugabe slik at han kunne bygge opp Zimbabwe som en sosialistisk stat? Resten av venstresiden prøver frenetisk å unngå noen som helst debatt om sin støtte til Slobodan Milošević, Castro, Nord-Korea og Albania. Alle disse regimene ble hyllet av norsk venstreside på åtti- og nittitallet.

Stillerud forteller at venstresiden prøver å finne årsaken til at noen innvandrergrupper er overrepresentert på kriminalstatistikken og at enkelte barn gjør det dårligere enn andre på skolen. Hadde det bare vært slik, så skulle dere fått min inderligste støtte; dessverre gjør verken AP eller SV dette, de prøver å kamuflere og bortforklare forholdene og avfeier enhver debatt med at alle som har andre løsninger er rasister eller reaksjonære. Vegard Eliassen Stillerud liker ikke mine meninger, og i stedet for å komme med sine egne og forklare hvorfor de er bedre, tyr han til utskjelling. Han beskylder meg for å lyve, fantasere og klage over levevilkårene i Norge. Tja, det er jo en enkel og lettvint metode for en som ikke har argumenter. Hvor har han det for eksempel fra at jeg mener at ”vi har det fælt i Norge”? Det er ikke nevnt med et ord i min artikkel – fordi det er feil. Vi har det veldig godt i Norge, her sperrer vi ikke inne folk som tenker annerledes eller ikke har de rette politiske meningene – slik de gjør i samtlige sosialistiske land jeg kjenner til.

Forøvrig er det flere som har kontaktet meg og spurt om hvor de finner det originale innlegget ”Jeg, en ikke-sosialist”; det finnes blant annet på http://vigdisogverden.blogspot.com/2008/08/jeg-er-ikke-sosialistisk.html

Tid for ettertanke

Selvmordsterrorister slår til; norsk journalist drept, UD-ansatt livstruende skadet. I flere tiår har selvmordsbombere og andre terrorister slått til over hele verden. Dagbladet og SV har i stor grad uttrykt sympati for sakene som disse menneskene har slåss for, og om de ikke direkte har støttet virkemidlene så har det vært en påfallende mangel på kritikk når tragedien har rammet andre. Vil denne siste hendelsen få Dagbladet og SV til å revurdere sin interne policy, eller er det fremdeles greit så lenge terroren bare rammer amerikanere i Irak og jøder i Israel.

Formuesskatten

Arbeiderpartiet er sint på Høyre som vil fjerne formuesskatten. Den brukes til å finansiere sykehjem og skoler, sier de. Hvis dette hadde vært riktig, ville folk ikke vært så misfornøyd med skattenivået; men det er jo ikke slik i Norge! Veiene blir finansiert med bompenger, vi har sykehuskøer som er ukjente i andre siviliserte land, læring i skolene er dårligst i Europa og ukentlig er det hjerteskjærende reportasjer om hvor dårlig vi tar oss av de eldre i samfunnet og hvor vanskelig det er å få plass på alders- og sykehjem. Det vi har klart å få til med verdens høyeste skatte- og avgiftsnivå er å bygge opp et enormt, ineffektivt og byråkratisk offentlig apparat.

Dette store byråkratiet (som langt overstiger hva andre land klarer seg med) er i stor grad til skade for landet ved å hindre nytenking, holder mange mennesker borte fra produktiv virksomhet og forbruker en meget stor del av felles ressurser som ellers kunne gått til å bygge opp nettopp skoler, veier og sykehus. Flere har faktisk anslått at vi i Norge har et offentlig apparat som er stort nok til å betjene et samfunn på 40 millioner mennesker, ikke bare snøtt 5 millioner.

Renta stiger!

Finansminister Kristin Halvorsen beklager seg over Høyres rentepolitikk. Det er tydelig at hun har behov for å bortforklare det forhold at hun er helt maktesløs overfor den stadig stigende renta – som stiger mer enn i de fleste andre land. Mener hun virkelig at det er helt tilfeldig at renta har steget hver gang Arbeiderpartiet har styrt, mens den har gått ned under de borgerlige? Vi som er litt opp i årene husker med gru hvordan det gikk under Gro Harlem Brundtland, da var renta 15 - femten - prosent. Det kom av at finansminister Kleppe pøste ut penger fra staten i sin såkalte motkonjunkturpolitikk. Den samme tendensen ser vi under finansminister Halvorsen; det er ikke måte på hvor mye det offentlige skal ta hånd om, mens private løsninger skal strupes - og renta stiger.

Rødgrønne løfter

Gynekologisk avdeling i Drammen legges ned – kvinner med kreft rammes, nytt sykehus i Buskerud skyves ut i uvisshet, nye veiprosjekter utsettes, offentlig byråkrati svulmer opp, renta stiger, skattene skal økes. Som Jens Stoltenberg sier: ”Det er utrolig hva denne regjeringen har oppnådd”.

Fraflytting fra bygdene

Det er nettopp publisert en undersøkelse som viser at det er i senterpartistyrte kommuner at fraflyttingen er størst. Dette virker ved første øyekast litt pussig, all den tid Senterpartiet så sterkt markedsfører seg som det distriktsvennlige partiet. Ved nærmere ettertanke er resultatet imidlertid nokså naturlig og svært forutsigbart. Senterpartiet går inn for at lokalpolitikerne skal kontrollere makspris på eiendommer, de støtter boplikt, konsesjonsreguleringer og tvangssalg av eiendommer til personer som lokalpolitikerne mener er verdifulle for bygda. Alt dette gjør Senterpartiet i den gode hensikt å sikre bosetningen i utkantnorge. Resultatet er imidlertid stikk motsatt, og objektivt sett så er det jo ikke noe rart at svært få ønsker å bosette seg i kommuner som styres så diktatorisk, og det er heller ikke noe rart i at folk flytter til andre steder hvor de har større frihet og flere muligheter.

Krenkende ord, bilder og tegninger - Muhammedtegninger

Aftenposten har, i likhet med de fleste norske aviser og tidsskrifter, unnlatt å trykke tegninger som opprører muslimene; og som alle andre sier også Aftenposten at de fullt ut støtter trykkefriheten og Jyllands-postens rett til å trykke tegningene – MEN – Aftenposten er tilbakeholden med å trykke ord, bilder og tegninger som oppleves krenkende. Det betyr i praksis at avisen overlater til små særorgan å kjempe for tale- og trykkefriheten. Når man skreller vekk flosklene, betyr det at Aftenpostens mål er å selge aviser og tjene penger og hvis man risikerer å fornærme en gjeng rabiate galninger, så har man (i likhet med de andre store mediabedriftene) en lang rekke unnskyldninger for hvorfor man ikke står på barrikadene for trykkefriheten.

Den eneste effektive måten å møte disse demonstrasjonene er at alle aviser i verden trykker Muhammed-karikaturene, da vil rett og slett mediatrykket og pressedekningen bli for stor til at mennesker som møter trykkefriheten med demonstrasjoner og brannbomber klarer å stoppe alle. Aftenposten kunne ha slått et slag for pressefriheten og de kunne ha oppfordret alle sine kollegaer til å gjøre det samme, men det gjør de ikke. Aftenposten trykker ikke tegningene og da spiller det ingen rolle hvor gode forklaringer man har, ekstremistene oppnådde det de ønsket – avisen tiet.

Det finnes ikke fattige i Norge

I en artikkel i Aftenposten ble det for en gangs skyld stilt spørsmål om fattigdomsdebatten i Norge. Det har i flere år vært politisk korrekt å klage over hvor vanskelige kår de fattige har her i landet. Forleden var det intervju på TV med en av de såkalte fattige. Hun var alenemor og bodde i en leilighet sentralt i Oslo. På stuebordet sto det et overfylt askebeger. Hun fortalte at hun ikke hadde råd til å kjøpe vaskemaskin, derfor leide hun den. Forrige uke hadde hun hatt noen ekstra utgifter så hun tok derfor opp et forbrukslån hos et firma som annonserte i Dagbladet. Pengene hun fikk til overs satset hun på Lotto, hun hadde kjøpt så mange lodd at hun regnet med å vinne nok å møte utgiftene.

Vi har ikke fattige mennesker i Norge - vi har mennesker som trenger opplæring i elementær husholdningsøkonomi.

1. Røyking er dyrt og dumt.
2. Når man leier husholdningsutstyr betaler man i løpet av halvannet år like mye som det koster å kjøpe gjenstanden.
3. Smarte långivere tar over 20 % rente (de forteller at du kan låne 30 000 kroner og bare betale 250 kroner måneden). Et vanlig boliglån koster omtrent 5 %.
4. Lotto er en ekstraskatt for folk som er dårlige i matematikk. Casinoene i Las Vegas tar 4 % av omsetningen, resten går tilbake i gevinster. Når man spiller Lotto blir bare halvparten betalt tilbake i premier.

Det er fare for at hvis sosialklienter får dobbelt så mye penger av det offentlige, så vil de bare bruke dobbelt så mye uten at de blir noe mindre fattige av den grunn. Det må helt andre virkemidler til for å gjøre noe med fattigdommen i Norge.

Jeg er ikke-sosialistisk

Det jeg liker mest ved å være ikke-sosialistisk er at jeg ikke hele tiden behøver å være politisk korrekt; jeg behøver ikke å lyve, verken for meg selv eller for andre. Jeg behøver ikke late som om menn og kvinner er like. Jeg slipper å mene at homoseksualitet er likeverdig med et forhold mellom mann og kvinne. Jeg behøver ikke si at undertrykkende kulturer er like gode som min. Jeg behøver ikke å mene at alle er like verdifulle eller at alle religioner fører til Gud. Jeg behøver ikke å late som om Islam fører til fred. Jeg slipper å døpe om terrorister til frihetskjempere bare fordi de kaller seg sosialister. Jeg har ikke behov for å skylde på samfunnet for ting som enkeltmennesket selv bør ta ansvaret for. Jeg behøver ikke å si at Torshovteateret er meningsfylt kultur. Jeg behøver ikke å mene at all kunst har livets rett. Jeg kan se overbærende på fete mennesker som påstår at de har spiseforstyrrelser samtidig som de stapper i seg junk-food. Jeg har ikke behov for å forsvare elever som skylder på skole og lærere fordi de ikke gidder å lese leksene sine. Jeg forstår at når noen mennesker blir rike, fører ikke dette til at andre blir fattige – tvert om. En slik ærlighet har naturligvis sin pris. En politikk som baserer seg på ærlighet vil, automatisk, være uhøflig. Gode manerer og hykleri er intimt sammenflettet. Ærlighet blir sett på som hensynsløshet eller kynisme. Det er verken pent eller snilt å beskrive forholdene slik de er.

Illusjoner er venstresidens store styrke og eneste fortrin; alt er bedrag. Ingen av alle de programmene og planene sosialistene proklamerer, virker i praksis. Fra omfordeling av inntekter til liberalisering av kriminalpolitikken eller lovprising av det fargerike felleskap, fra angrep på familieverdier til omdefineringen av familie-enheten eller omforming av skolene slik at man leker i stedet for å lære, så har venstrevridd politikk ført til at livet for vanlige mennesker er blitt dårligere over alt hvor den er blitt gjennomført. Men fordi den baserer seg på å beskrive samfunnsforholdene på en gal måte, så er den i hvert fall høflig – eller som vi sier, politisk korrekt. Det finnes ikke noe mer politisk korrekt enn SV’s partiprogram. På en snirklete måte omdøpes ubehagelige fakta: vi har ikke fri abort, vi har selvbestemt abort; han er ikke krøpling, han er forflyttningshemmet; u-land er utviklingsland og ikke underutviklede land; antall innvandrere i norske fengsler er et ikke-tema; det skal ikke sies offentlig at tre-fjerdedeler av kvinnene i krisesentre har en annen kulturell bakgrunn. Venstresiden prøver å skjule sin egen fiasko ved å omskrive virkeligheten på samme måten som tsaren i Russland bygde kulisser for å skjule armoden på landsbygda. Dette er ingen bagatell. Det å omskrive reglene for hva man kan si, har en enorm kraft i samfunnet. Man er liksom ikke meningsberettiget om man stiller spørsmålstegn ved FN’s rolle i verden eller om klimaendringene er menneskeskapt. Mange undersøkelser viser at journalister flest er venstrevridde, og det er uhyre vanskelig å få inn velskrevne politisk ukorrekte debattinnlegg i avisenes spalter.

Dette er ofte årsaken til at konservative (borgerlige/ikke-sosialistiske) mennesker så ofte gir opp. Det er ikke mulig å få klare, fornuftige leserbrev inn i avisenes debattspalter, og hvis man hevder slike meninger i selskapslivet blir man sett på som en som mangler sosiale antenner. Vi har overlatt arenaen til venstresiden og latt dem definere forholdene og spillereglene. Derfor kan vi ikke si at kjønnskvotering er skadelig, vi kan ikke si at mennesker med en annen hudfarge eller kulturell bakgrunn må stilles til ansvar for sine handlinger på samme måte som vanlige nordmenn må, vi kan ikke si at forbryteren var muslim, og vi må for all del ikke si at uhjelp skaper korrupsjon – fordi det ikke er politisk korrekt å si slike ting, selv om det er aldri så riktig.

Voldtekt og prioritering

Den senere tid er det satt fokus på problemet at mange politikammer ikke prioriterer voldtekter. Det kan derfor være interessant å se på hvilke retningslinjer politiet har for sine prioriteringer.

Første prioritet har fotoboksene. Bilen som en av mine kvinnelige bekjente disponerer ble knipset i en fotoboks. Bildet viste at det var en mann som kjørte og hun ble innkalt til avhør på politistasjonen, men kunne ikke si hvem det var bilde av. Hennes man ble innkalt; han kunne heller ikke identifisere vedkommende og ble etter en time sluppet fri. På veien ut spurte han politimannen om de virkelig brukte så store ressurser på hvert bilde fra fotoboksene. ”Ja,” bekreftet han, ”politiet har fra øverste hold fått beskjed om at disse sakene skal prioriteres, ellers vil folk miste respekten for fotoboksene.” Noen dager senere fikk kvinnen rede på at politiet også hadde forhørt seg på hennes arbeidsplass om hvem som ellers kunne disponere bilen og derved være den skyldige. Personer som har vært utsatt for voldtekt, ran, eller innbrudd kan bare drømme om å få en like nidkjær oppfølging fra onkel politi som det fotobokseierne får.

På plass nummer to kommer selvtekt hvor menigmann forsvarer seg mot kriminelle, og borgervern hvor noen venner eller naboer i fortvilelse over at politiet ikke griper inn, tar saken i egne hender. Da en båteier løp etter en tyv som dermed falt i vannet og druknet ble båteieren umiddelbart arrestert. Fortvilte bileiere som banker opp kjente biltyver må regne med et ublidt møte med ordensmaktene. Tilsvarende var det en sak for noen år siden hvor en narkoman brøt seg inn hos et eldre ektepar og truet kona til å gi fra seg pengene hun hadde, den pensjonerte ektemannen så sitt snitt til å slå ned forbryteren med en flaske. Ektemannen tilkalte politiet og ble naturligvis arrestert. En kjent advokat uttaler at nødvergeparagrafen i praksis ikke gjelder i Norge. Politikamre som ikke har ressurser til å etterforske ran eller innbrudd, oppdager at når kjeltringen er blitt banket opp, har de plutselig alle ressursene de trenger for å etterforske selvtekten.

Når politiet får ledig tid etter disse topp-prioriterte oppgavene kommer fangetransporter, kjøp av lunsjpakker til muslimske innsatte (som ikke kan spise vanlig fengselskost), kurs, registrering av forsikringssaker og så videre. Alle politikere uttaler at det er en samfunnsoppgave å beskytte menigmann mot kriminelle; dessverre gjør ikke politiet dette. På slike spørsmål svarer politiets representanter konsekvent at de må ha mer penger. Norge har økt bevilgningene til politiet noe ganske formidabelt de siste årene uten at det ser ut til å hjelpe. De kriminelle forholdene i det norske samfunnet er faktisk bare blitt verre de siste tyve årene. Kanskje det ikke er mer penger politiet trenger, men bedre organisering og riktig prioritering. En kjettersk tanke melder seg – muligens er norsk politi rett og slett like inneffektivt og byråkratisk som resten av det offentlige.