Verdens beste skole

Jens Stoltenberg har nettopp vært på Utøya, og der lovet han at vi nå skal få verdens beste skole. Og hvordan skal vi få det til? Jo, ved felleskapsløsninger, samarbeid og egne minoritetsrådgivere. Sjelden har jeg hørt flere floskler på en gang. Hvorfor er vi i verdensklasse når det gjelder idretten? Jo, fordi vi har satset på enerne, vinnerne og individualistene. Ingen komité kan vinne skiskyting, Tour de France eller fotball-VM. Eller se på næringslivet; Røkke og Gjeldsten kjempet seg frem på egen hånd og gjorde suksess som vinnere på sine områder. Enhetsskolen vil aldri skape vinnere, bare en stor grå masse av middelhavsfarere og tapere. Inntil vi får en statsminister som innser dette, vil vi nok fortsette å ha en skole hvor elevene får de dårligste resultatene i Europa. Nå diskuterer man eliteskoler innenfor ballett og musikk. Hvorfor gjør man det? Jo, nettopp for å skape vinnere. Er det så vanskelig å forstå at hvis man skal få gode resultater innen matematikk, språk eller medisin så trenger vi samme elitedyrking i skolen som vi har i idretten.

Vigdis

Som kjedet seg på grunn av manglende utfordringer på skolen.

Sosiallberal

Nina E. Johnsen hadde et innlegg med tittelen ”Jeg, en sosial-liberaler”; jeg ble spent og satte meg godt til rette for å lese hennes mening om hva som var fint med sosialliberalismen. Men jeg ble skuffet; i stedet for å fortelle om hvorfor hun trivdes med å være sosialliberal, så brukte hun det eldgamle debattknepet å tillegge meg en rekke meninger som jeg ikke har, for deretter å fortelle hvor gale de er. Det er synd at en representant for Venstre ikke kan formulere hva hun står for, men det viser kanskje bare hva slags frustrasjoner venstrefolk sliter med. Siden Johnsen ikke vil fortelle meg hva sosialliberalisme er, så slo jeg det opp på Wikipedia. Der står det at sosialliberalisme er en retning innen liberalismen som er åpen for kapitalismen. Nå som Sponheim har begynt å godsnakke med Stoltenberg, så må Venstre gå i spann med SV; da er jeg redd for at frustrasjonene ikke blir mindre.

Nina E. Johnsen konkluderer på egen hånd at jeg er intolerant, og på en snirklete måte får hun det til at jeg mener folk som har andre meninger er hyklere. Det er synd at hun må ty til slike triks for å komme med motargumenter. Jeg er glad for å bo i et land hvor både du, jeg og andre kan mene og si hva vi vil. Det har tydeligvis gått Nina E. Johnsen hus forbi, men det er faktisk i sosialistiske land man fengsler og torturerer mennesker som har avvikende holdninger. Som ikke-sosialist synes jeg man skal kunne tolerere alle slags meninger, uansett hvor rabiate de er. Man skal straffe avvikende handlinger, ikke meninger; de skal møtes med argumentasjon.

Venstresiden har helt rett

De siste dagene har fremtredende representanter for Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti triumferende gått ut i media og kommentert den internasjonale finanskrisen. ”Slik går det når høyrekreftene slippes fri”, jubler de. Dette har Ap og SV helt rett i. En slik kollaps i finansmarkedet som vi nå opplever kunne ikke ha skjedd i Sovjetunionen, Mao-Kina, eller Albania på åttitallet.

Men la oss tenke oss litt om, ønsker vi virkelig et slikt system hvor hele befolkningen bor i et slags åpent fengsel detaljstyrt av myndighetene; eller vil vi heller ha et samfunn hvor hver enkelt av oss kan styre våre egne liv, gjøre våre feil og hvor aksjespekulanter går på trynet av og til? Her i Norge er man garantert mot tap for bankinnskudd opp til to millioner kroner, det burde dekke behovet for folk flest. Når venstresiden nå roper på innstramminger, reguleringer og statlig oppkjøp av banker og bedrifter, så bør vi holde hodet kaldt. La ikke denne krisen – som i frie samfunn av og til vil oppstå – få oss til å miste hodet og overlate makten til dommedagspredikantene, det å leve under det sosialistiske åket er tross alt verre enn å gå på en smell av og til.

Særnorske problemer

Det er trist hvor lite vi egentlig får igjen for alle de skatter og avgifter vi betaler inn til det offentlige. I Drammens Tidende er det reportasjer om nitti år gamle mennesker som ikke får plass på sykehjem. I Aftenposten er det jevnlig reportasjer fra sykehus hvor pasientene blir henvist til å ligge på gangen, dette er et særnorsk fenomen som er ukjent i andre siviliserte land. Fra tid til annen kan man dessverre også lese om mennesker som er blitt blinde eller til og med har avgått ved døden mens de står i (også enestående for Norge) kø for å komme inn på sykehus. Jeg har hørt andre sosialister legge frem konspirasjonsteorier når det påpekes at barn i norske skoler faktisk faller fullstendig igjennom i internasjonale prøver, og at ungdom nå har vanskelighet med å komme inn på, for eksempel, universitet i England fordi norske eksamener blir ansett som mindre pålitelige.

Til og med Arbeiderpartiet innrømmer at vi har et byråkrati som bare eser opp, og de setter jevnlig i gang, mislykkede, prosjekter for å effektivisere det offentlige. Til tross for rekordhøye avgifter må veiene finansieres med bompenger.

Demokratisk sosialist?

Demokratisk sosialisme høres for meg ut som et oksymoron, det vil si et begrep som er selvmotsigende i seg selv; på samme måten som dansk fjellsmør, tordnende taushet, eller som det het i politisk retorikk fra det ytre venstre ”proletariatets demokratiske diktatur”. Jeg trodde faktisk slike uttrykk var gått ut på dato. Men siden Vegard Eliassen Stillerud i Drammen AUF hadde et innlegg hvor han, ved siden av å angripe meg, fortalte at han var demokratisk sosialist, regnet jeg med at han ville forklare fenomenet. Nå har jeg lest det flere ganger, og jeg finner bare en eneste setning om hvordan det er å være demokratisk sosialist og den er: ”Jeg kan tillate meg å tro på at vi, alle mennesker sammen, kan bygge en ny og bedre verden”. Jo, det er en fin floskel som vi alle kan være enige om; alle partier – uansett retning – vil nok underskrive på den.

I tillegg til å beklage seg over at jeg har de meningene jeg har, skriver Stillerud at sosialister slettes ikke prøver å skjule sin egen fiasko; hadde jeg ikke visst hvor alvorlig de tar seg selv, ville jeg trodd at det var humoristisk ment. Betyr det at du nå innrømmer at det var feil av AP og SV å sende millioner av kroner til Mugabe slik at han kunne bygge opp Zimbabwe som en sosialistisk stat? Resten av venstresiden prøver frenetisk å unngå noen som helst debatt om sin støtte til Slobodan Milošević, Castro, Nord-Korea og Albania. Alle disse regimene ble hyllet av norsk venstreside på åtti- og nittitallet.

Stillerud forteller at venstresiden prøver å finne årsaken til at noen innvandrergrupper er overrepresentert på kriminalstatistikken og at enkelte barn gjør det dårligere enn andre på skolen. Hadde det bare vært slik, så skulle dere fått min inderligste støtte; dessverre gjør verken AP eller SV dette, de prøver å kamuflere og bortforklare forholdene og avfeier enhver debatt med at alle som har andre løsninger er rasister eller reaksjonære. Vegard Eliassen Stillerud liker ikke mine meninger, og i stedet for å komme med sine egne og forklare hvorfor de er bedre, tyr han til utskjelling. Han beskylder meg for å lyve, fantasere og klage over levevilkårene i Norge. Tja, det er jo en enkel og lettvint metode for en som ikke har argumenter. Hvor har han det for eksempel fra at jeg mener at ”vi har det fælt i Norge”? Det er ikke nevnt med et ord i min artikkel – fordi det er feil. Vi har det veldig godt i Norge, her sperrer vi ikke inne folk som tenker annerledes eller ikke har de rette politiske meningene – slik de gjør i samtlige sosialistiske land jeg kjenner til.

Forøvrig er det flere som har kontaktet meg og spurt om hvor de finner det originale innlegget ”Jeg, en ikke-sosialist”; det finnes blant annet på http://vigdisogverden.blogspot.com/2008/08/jeg-er-ikke-sosialistisk.html

Tid for ettertanke

Selvmordsterrorister slår til; norsk journalist drept, UD-ansatt livstruende skadet. I flere tiår har selvmordsbombere og andre terrorister slått til over hele verden. Dagbladet og SV har i stor grad uttrykt sympati for sakene som disse menneskene har slåss for, og om de ikke direkte har støttet virkemidlene så har det vært en påfallende mangel på kritikk når tragedien har rammet andre. Vil denne siste hendelsen få Dagbladet og SV til å revurdere sin interne policy, eller er det fremdeles greit så lenge terroren bare rammer amerikanere i Irak og jøder i Israel.