Naive meninger

Kjell Buene ønsker ikke å tro at Breivik kunne blitt møtt med argumenter, og kaller meg derfor naiv. I motsetning til Buene vil jeg ikke forby meninger jeg ikke er enig i, så jeg lever godt med den karakteristikken. Det er en ganske vanlig hersketeknikk å avfeie motstanderens meninger med at de er naive. Buene likte ikke filmen «Life of Brian», og synes derfor at man ikke skal vise den for publikum; dette er en film som i Sverige ble markedsført med: «Filmen som er så morsom at den ble forbudt i Norge.» Han nevnte forøvrig ikke om han i det hele tatt hadde sett den. Jeg har imidlertid sett filmen, to ganger, og moret meg storlig. Verden blir et fattigere sted hvis mørkemennene klarer å stoppe den type sprudlende utfoldelser. Buene ser heller ikke noe galt i at kvinner må dekke seg til slik at de ikke støter mennenes moraloppfatning, og han er en sterk motstander av at folk får lov til å spille sjakk. Dess mer Kjell Buene avslører om sine fordommer, dess gladere er jeg over at jeg slipper å leve under hans regime, og jeg priser meg lykkelig over at lektorene i mine skoledager var mer tolerante.

Kjell Buene synes at meninger bør sensureres slik at vi alle bare sier «snille og pene ting til hverandre»; den taktikken har i Sverige ført til stor problemer med innvandringen, fordi man i mange år har prøvd å legge lokk på eller kamuflere debatten. Min innstilling er at tullebukker som Mulla Krekar og David Irving fritt bør få fremføre sine budskap, på samme måte som Buene og jeg har muligheten. Da kan man møte dem med argumenter og eventuelt latterliggjøring, og det vil ufarliggjøre dem. Det å undertrykke meninger skaper problemer; Krekar samler opplagt tilhengere der han spiller offer og blir fengslet for sine tåpelige utsagn. Den britiske forfatteren David Irving påstår at nazistenes jødeforfølgelser er en myte. Når han deklamerer tullet sitt i lukkede miljøer og uten motforestillinger, blir han millionær på pengebidrag. Når han i stedet blir møtt med historiske fakta og kledd naken, så mister han både tilhengerne og bidragsytere. Det er dumt å gi fanatikere og fundamentalister støtte ved å tvinge dem til taushet slik Kjell Buene ønsker.

Buene nedverdiger de millioner av mennesker som støttet Charlie Hebdo, ved å kalle dem hylekor. Han sier rett ut at han forstår ikke formålet med karikaturer. Buenes selvtilfredshet med egne moralbegrep får meg til å minnes følgende visdomsord fra salige Norsk Dusteforbund: ”Det er enkelte som ikke nøyer seg med å beskue sin egen navle, de insisterer på å speile seg i den”.

Media og objektivitet

Aftenposten er sterkt kritisk til at Israel kritiserer norske medier for deres dekning av midtøstenkonflikten. Men de har da et poeng når det gjelder NRK. Man kan se på BBC og CNN på dagtid og få presentert en reportasje fra Midtøsten. De forteller at i dag har palestinerne gjort et skadeverk, og israelerne har gjort et annet skadeverk. I Dagsrevyen om kvelden forteller så NRK om hvilke skadeverk israelerne har gjort. Hva palestinerne har gjort blir enten helt utelatt, eller nevnt i en bisetning. Derved kan NRK lett gi et helt feil inntrykk, uten å si et usant ord. Vår offisielle kringkastingsstasjon er et lysende eksempel på at man ikke snakker sant fordi om man ikke lyver.

NRK har en rekke slike triks for å fremstille fakta på sin egen måte. Her er noen flere eksempler: Når NRK fjernsynet presenterer Fremskrittspartiets politikere, filmer de fra en lav vinkel, dermed vil personen automatisk fremstå som arrogant. Dette brukes naturligvis også av Aftenpostens karikaturtegnere, som bare behøver å tegne Hagens nesebor for at vi skal vite hvem som karikeres, men i NRK brukes teknikken altså i nyhetsreportasjer. Et annet triks som benyttes i NRK radio er at når politikerne skal kommentere en sak, så lar de arbeiderpartirepresentanten snakke selv, mens reporteren gjengir hva den borgerlige politikeren har sagt; for lytteren gir det automatisk en styrkning av venstresidens argumentasjon, selv om begge parters meninger er representert. NRK praktiserer også å presentere nyheter de ikke liker kl 05:00 og 06:00, mens disse nyhetene er utelatt i sendingene 06:30 og 07:00 som mange flere mennesker hører på. Dermed kan de påstå at de har referert alle nyhetene, mens de i virkeligheten har prøvd å unngå at folk flest skal få rede på dem. Dette knepet brukes i sær når det gjelder forbrytelser i hovedstaden, hvor det ofte kun i de tidligste sendingene blir nevnt at gjerningsmannen er en innvandrer.

Aftenposten har til vanlig en langt mer balansert presentasjon enn NRK av det som skjer, både i Norge og i verden forøvrig. Jeg er imidlertid litt forbauset over at de på lederplass går så sterkt inn for å forsvare NRK som så åpenbart har en meget skjev presentasjon av nyhetene. Aftenposten bør være forsiktig med å forsvare media uansett. Det er faktisk ikke bra at journalistene lar reportasjene bli farget av sine personlige politiske meninger. Dette bør Aftenposten innse i sin (lett forargede) iver etter å forsvare media mot angrep, uansett om det er berettiget eller ikke.