Altfor mange barn er den virkelige årsaken til klimaproblemet

Glem global oppvarming. Det er bare symptomet på sykdommen. Årsaken til at kloden har feber er at det fødes for mange barn.

De siste hundre årene har den gjennomsnittlige temperaturen på kloden økt med 0,8 grader. To tredjedeler av dette de siste tre tiårene. Årsaken er utslippet av klimagasser, som CO2.

Her kan du se 131 år med global oppvarming på 26 sekunder

Bare symptomet

Politikerne har fokusert på at utlippene av klimagasser må ned dersom vi skal klare å bremse oppvarmingen.

I slutten av april publiserte britiske Royal Society en omfattende rapport som konkluderer med at det er å behandle symptomet og ikke sykdommen. Det er den enorme økningen av mennesker på kloden som er «influensaen». Oppvarmingen er bare feberen som følger med.

Da Columbus kom til Karibia i 1642 var det et sted mellom 450 og 500 millioner mennesker på jorden. Omtrent like mange som det bor i Sør-Amerika nå. Vi passerte en milliard i 1804, to i 1927, tre i 1960, fire i 1974, fem i 1987, seks i 1999, og sju milliarder i 2011.

Befolkningsveksten er eksplosiv. Skjer det ingen endringer i fødselstallet vil vi være rundt 10 milliarder i 2050, og 27 milliarder i 2100. Så mange mennesker er det verken plass eller mat til. Vi passerte det tallet allerede i 1980, og situasjonen blir dramatisk lenge før dagens 20-åringer blir pensjonister. – Rask vekst i folketallet over store deler av kloden sammen med en ressursbruk vi aldri har opplevd maken til, er en alvorlig trussel mot både mennesker og miljø, i følge rapporten.

Store forskjeller

Fødselsrate mellom 2005 og 2010. Gult er 2,1 (hver kvinne får 2,1 barn i snitt), rosa 2,2-3,1, grønt 3,2-4,1, og rødt 4,2 og over. Foto: Royal SocietyFødselstallene varierer enormt rundt om på kloden. De er akkurat store nok til å opprettholde folketallet i land som EU, USA, Russland og Kina, og er høyere jo fattigere landene er. I store deler av Afrika sør for Sahara får nå hver kvinne i gjennomsnitt flere enn 4,2 barn. Hvert tredje menneske bor nå i Kina og India.

Fire utfordringer

Rapporten peker på fire utfordringer som trenger en rask løsning. De aller fattigste 1,3 milliarder menneskenepå kloden må hjelpes til et bedre liv. Når barnedødeligheten går ned, følger fødselstallene etter. De rikeste landene må stabilisere og så redusere ressursbruken sin. Overbefolkning handler om mer enn antall mennesker, i den vestlige delen av verden forbrukes det langt større ressurser enn naturen tåler.

Politikerne i landene der folketallet vokser må fokusere på familieplanlegging og være villige til å bevilge penger til prevensjon. Befolkningsvekst og miljøproblemer må ikke lenger bli behandlet som to separate tema.

Dysset ned

I en kronikk i Bergens Tidende i mars kritiserer zoologiprofessor Harald Kryvi politikerne for å styre unna det faktum at det er for mange av oss. Overbefolkning er den direkte eller indirekte årsak til en rekke regionale konflikter, fattigdom, sult, underernæring, totalt uverdige liv og ikke minst alle våre miljøproblemer - det såkalte klimaproblemet inkludert, skriver han.

Kryvi tror at problemet rett og slett er for stort og vanskelig. Politikere (ikke minst i FN) vegrer seg mot å kritisere folks kultur eller vaner, og så godt som ingen våger å si noe negativt om religiøse forestillinger.

Anerkjent

Nå har Kryvi kanskje fått det fokuset på befolkningsproblemet som han etterlyste. «People and the planet» er utarbeidet av en gruppe på 22 forskere fra anerkjente universitet verden over. Den ble vurdert av et uavhengig panel, som sjekket fakta før rapporten ble publisert.

Savnet katt med halsbånd

Ukentlig er det annonser om savnede katter. I mange av disse annonsene står det at katten hadde halsbånd; med refleks, navn eller annen pynt. Katter liker å smyge seg inn i små rom og trange ganger. Et halsbånd blir lett hengende fast i kvist, ståltråd, spiker eller tilsvarende. Den søte pusen blir dermed sittende fast i en felle inntil det kommer en rev og befrir den fra lidelsene. Uvitende mennesker som utstyrer sine katter med halsbånd kan selv være årsaken til kattens forsvinning.  

Prat – eller handlekraft. Hva med burka, niquab og finnlandshetter i det offentlige rom.

Unni Helland forteller at det er mange politikere (ikke bare FrP) som er enig med henne i hennes motstand mot burka, niqab og finlandshetter. Vi som har fulgt litt med i politikkens viderverdigheter vet at det hjelper ikke å høre på hva en politiker sier, man må følge med på hva vedkommende faktisk gjør og stemmer for. Det er, dessverre for Unni Helland, bare Fremskrittspartiet som er resultatorienterte nok til å gå inn for å gjøre noe effektivt for å begrense de problemene som har oppstått med vårt fargerike fellesskap. Det gjelder slike ting som bruk av totalt heldekkende plagg, ekteskap mellom søskenbarn, omskjæring av kvinner og så videre. Det er FrP som tar opp sakene, legger dem frem for Stortinget og – her kommer det viktige – faktisk stemmer for å gjøre noe med sakene, og ikke bare prater om dem.

Unni Hellands utskjelling av meg; jeg trenger briller, lesepedagog, feiler forskjellige ting og lyver, skal jeg la ligge, slik språkbruk karakteriserer henne mer enn meg. Jeg synes bare det er trist at en lærer i den norske skolen må ty til slike skjellsord i stedet for argumentasjon.

Cruisehavn i Drammen?

Tidligere ordfører Lise Christoffersen lot seg for noen år siden overtale av sin venn Roald Karoliussen til å bruke millioner av kroner for å markedsføre Drammen som en cruisehavn. Karoliussen var turistsjef og likte tydeligvis å reise verden rundt, markedsføringen ble det så som så med.

Spiralen, Bragernes torg, Fossesholm, Blaafarveværket og Krøderbanen skulle lokke cruiseturister til byen. Hvor urealistisk er det egentlig mulig å være? En cruisebåt ligger vanligvis til kai mellom fire og åtte timer – hvor mange turister ville være villig til å sitte i timevis på buss for å oppleve en av disse severdighetene? Krøderbanen og Blaafarveværket er flotte mål i seg selv, men en cruiseturist har rett og slett begrenset tid til rådighet. Laksefiske i Hokksund og sølvgruver på Kongsberg, var denne personen fullstendig forblindet; hvordan kunne han lokke politikerne til å bruke penger på luftslottet? Den eneste attraksjonen som kunne være aktuell var vår lokale og enestående Spiralen. Men den måtte naturligvis oppgraderes først, slik at den kunne ta imot moderne turistbusser og et større antall gjester med begrenset tid til rådighet. Reiselivsnæringen i Drammen, de som kunne nyttiggjøre seg et godt turistkontor, avfeide turistsjefens opplegg fullstendig – både før, under og etter all markedsføringen. De mente at alle reisene hans var totalt bortkastet og pengene kunne blitt brukt på vesentlig bedre markedsføringsprosjekter. Bedriftslederne prøvde å formidle den informasjonen til Drammen kommune, men Arbeiderpartiets ordfører ønsket ikke å få negative tilbakemeldinger.

Jeg møtte tilfeldigvis en direktør fra et av rederiene som Karoliussen hadde møte med. Han fortalte at for høflighets skyld så gjennomførte han møtet med turistsjefen, men mente at mannen var en amatør uten grunnleggende kunnskaper om hvordan cruisemarkedet fungerer. Brosjyrene turistsjefen brakte med seg virket både dyre og elegante, med det var minimalt med konkret informasjon som kunne være nyttig for et cruiseanløp. Det er i å lure seg selv at mennesket utviser den største oppfinnsomhet. Når de impliserte fikk kritikk for manglende realisme presterte de å si følgende: ”Reaksjonene fra cruise-rederier, turoperatører og den lokale reiselivsnæring er meget positive. Derfor er vi overbevist om å lykkes med dette. Vi vil ha ti skipsanløp hvert år og fra hver av dem vil fem hundre turister strømme i land i Drammen havn. ”Utgiftsposten Karoliussen er Drammen kommune heldigvis kvitt nå, men havnedirektør Einar Olsen sitter tydeligvis trygt. Nå er han riktignok noe mer edruelig i sine uttalelser til Drammens Tidende, så vi får håpe han har lært av samarbeidet med Karoliussen.

Kjønnskvotering

Nicoline Bjerge Schie er en ung dame som forsvarer kjønnskvotering. Ja, ja, som leder av Drammen AUF er hun vel programforpliktet til det. Nestleder i Arbeiderpartiet, Helga Pedersen, forteller at i Aps stortingsgruppe kvoteres kvinner. Dette i motsetning til FrP og Høyre hvor kvinnene har verv på grunn av sin dyktighet. Det er muligens en av grunnene til at Arbeiderpartiet gjør det så dårlig, mens høyresiden nå har flertall alene; noe som Arbeiderpartiet ikke har hatt på flere generasjoner. Arbeiderpartiets nyere historie er full av kvinner som ble kvotert inn og deretter floppet; som Sylvia Brustad, Saera Khan eller Fatma Jynge. Karita Bekkemellem mistet i sin tid jobben som minister. Hun hadde hele sitt politiske liv gått sterkt inn for kvotering, og ble selv kvotert inn fordi hun var kvinne, og ikke fordi hun var dyktig. Så mistet hun posisjonen til en som var enda mer politisk korrekt enn det hun var. Bekkemellem hadde bare ett kriterium for å få jobben; hun var kvinne. Ramin-Osmundsen var både kvinne, innvandrer og farget; det vil si at hun hadde hele tre kriterier for å bli minister. Vi så jo deretter hvordan det gikk med Osmundsen som ble kvotert inn til en stilling som hun ikke hadde kvalifikasjoner for. 

Som kvinne ønsker jeg ikke å bli stakkarsliggjort ved å bli kvotert inn til en posisjon. Så lenge ordningene finnes, vil alltid mistanken om at man er kvotert inn være tilstede, slik som for eksempel Nicoline Bjerge Schie.

Politi og bevilgninger

Aftenposten rapporterer at til tross for økte bevilgninger, så blir det stadig færre politifolk ute i gatene. Mange mener at politiet ikke gjør nok for å stoppe kriminaliteten i Norge, noen sier endog at politiet er blitt redusert til et registreringskontor for forsikringsselskapene. Det kan derfor være interessant å se på hvilke retningslinjer politiet har for sine prioriteringer. 

Første prioritet har fotoboksene. Bilen som en av mine kvinnelige bekjente disponerer ble knipset i en fotoboks. Bildet viste at det var en mann som kjørte og hun ble innkalt til avhør på politistasjonen, men kunne ikke si hvem det var bilde av. Hennes man ble innkalt; han kunne heller ikke identifisere vedkommende og ble etter en time sluppet fri. På veien ut spurte han politimannen om de virkelig brukte så store ressurser på hvert bilde fra fotoboksene. ”Ja,” bekreftet han, ”politiet har fra øverste hold fått beskjed om at disse sakene skal prioriteres, ellers vil folk miste respekten for fotoboksene.” Noen dager senere fikk kvinnen rede på at politiet også hadde forhørt seg på hennes arbeidsplass om hvem som ellers kunne disponere bilen og derved være den skyldige. Personer som har vært utsatt for ran, innbrudd, tyveri eller hærverk kan bare drømme om å få en like nidkjær oppfølging fra onkel politi som det fotobokseierne får. 

På plass nummer to kommer saker hvor menigmann forsvarer seg mot kriminelle. Den siste saken gjelder en båteier som løp etter en tyv som dermed falt i vannet og druknet, båteieren ble umiddelbart arrestert. Fortvilte bileiere som banker opp kjente biltyver må regne med et ublidt møte med ordensmaktene. Tilsvarende var det en sak for noen år siden hvor en narkoman brøt seg inn hos et eldre ektepar og truet kona til å gi fra seg pengene hun hadde, den pensjonerte ektemannen så sitt snitt til å slå ned forbryteren med en flaske. Han tilkalte politiet og ble naturligvis arrestert. En kjent advokat uttaler at nødvergeparagrafen i praksis ikke gjelder i Norge.

Når politiet får ledig tid etter disse topp-prioriterte oppgavene kommer fangetransporter, kjøp av lunsjpakker til muslimske innsatte (som ikke kan spise vanlig fengselskost), kurs, registrering av forsikringssaker og så videre. Det blir til slutt ingen tid igjen til såkalt hverdagskriminalitet (den som rammer oss vanlige mennesker). Alle politikere uttaler at det er en samfunnsoppgave er å beskytte menigmann mot kriminelle; dessverre gjør ikke politiet dette.  På slike spørsmål svarer politiets representanter konsekvent at de må ha mer penger. 

Norge har økt bevilgningene til politiet noe ganske formidabelt de siste årene uten at det ser ut til å hjelpe. Forholdene i det norske samfunnet er faktisk bare blitt verre de siste tyve årene. Kanskje det ikke er mer penger politiet trenger, men bedre organisering og riktig prioritering. En kjettersk tanke melder seg - muligens er norsk politi rett og slett er like ineffektivt og byråkratisk som resten av det offentlige.