Politisk korrekt - PK

Begrepet ”Politisk korrekt” er først kjent fra USA i 1793, men ble svært utbredt under Marxist-Leninismen i Sovjet og Maoismen i Kina, hvor man ikke torde si noe som avvek fra partiets linje. I moderne tid blir det ofte brukt om mennesker som fremfører meninger som er slik man synes at de bør være. Partiet SV er i Norge essensen av politisk korrekthet, og SV’ere er like opptatt av å være PK som tenåringer er av å bruke de riktige merkeklærne. Personlig er jeg så gammel at jeg husker hvordan PK’erne demonstrerte sin korrekthet ved å bære lilla skjerf og fotformsko. De som virkelig ønsket å vise hvor liten økonomisk sans de hadde, kjørte rundt i en 2CV. Nå for tiden gjør palestinaskjerf samme nytten. Sterk bekymring for ozonhull preget de PK på nittitallet; nå er disse forsvunnet, så de har i stedet kastet seg over begrepet global oppvarming.

Essensen i politisk korrekthet er at gode forsetter betyr mye mer enn gode resultater (i samme avdeling kommer begrepene snillisme og hyperkorrekthet). Innvandrere gjøres til offer som det skal synes synd på. Det skal ikke settes krav til noen, hverken i samfunnet eller i skolen; generelle positive omtaler skal erstatte karakterer og forbrytere skal hjelpes, ikke straffes. Offentlig virksomhet er bedre enn privat, og næringsdrivende er noen skumle luringer. USA er stygg, Cuba er bra. Tog er bedre enn bil, og fly er forferdelig; hvis det ikke brukes for å frakte dem selv til en eller annen konferanse – de elsker konferanser. De fleste PK’ere har gjort det til en kunstart å snakke om problemene som en erstatning for å gjøre noe med dem. Eksempler på politisk korrekthet er at man fjerner barnetegning av en gris fra et sykehus, at Pippi Langstrømpe ble sensurert fordi den inneholdt ordet neger, at journalister ikke skriver at ”gjerningsmannen var av utenlandsk opprinnelse”, at kun gutter får underlivet undersøkt i skolen slik at eventuelle omskårede piker ikke blir stigmatisert, at ekteskap døpes om til familie-enhet, at prostituerte blir til kvinner og menn med prostitusjonserfaring, at innvandrer blir til flerkulturell og eskimo blir til inuitt. Antall kroner som brukes til kunst, u-hjelp og distriktsutvikling er viktig, hvordan resultatene blir er uinteressant. Arbeiderpartiet synger Internasjonalen på sammenkomster, men de hopper over tredje vers for der står det ”Av skatter blir vi tynget ned”. De politisk korrekte snakker i eufemismer, fordi de faktiske forhold ikke passer inn i deres politiske agenda. Av en eller annen pussig grunn har de ikke forlangt at stoppeklokkene skal fjernes i idretten eller at målene fjernes i fotball slik at tootyvve kan sparke ballen mellom seg i fredelig samhold. Ord som kjennertegner en PK’er: inkluderende, stigmatisering, støttegruppe, menneskelig potensiale, dele, identifisere, relatere, dialog, fokus, omfordeling, kvotering, likeverd, meningsfylt.

Boplikt og fraflytting

Ola Borten Moe fra Senterpartiet hadde et innlegg i Aftenposten hvor han sier ja til boplikt. La meg minne om rapporten fra Norsk senter for bygdeforskning om hvordan boplikten fører til fraflytting i kommunene. A-magasinet har jo også hatt mange bilder av flotte hus som nå står ensomme og forfalt fordi de er belemret med boplikt. En annen publisert undersøkelse viser at det er i senterpartistyrte kommuner at fraflyttingen er størst. Dette virker ved første øyekast litt pussig, all den tid Senterpartiet så sterkt markedsfører seg som det distriktsvennlige partiet. Ved nærmere ettertanke er resultatet imidlertid nokså naturlig og svært forutsigbart. Senterpartiet går inn for at lokalpolitikerne skal kontrollere makspris på eiendommer, de støtter boplikt, konsesjonsreguleringer og tvangssalg av eiendommer til personer som lokalpolitikerne mener er verdifulle for bygda. Alt dette gjør Senterpartiet i den gode hensikt å sikre bosetningen i utkantnorge. Resultatet er imidlertid stikk motsatt; og objektivt sett så er det jo ikke noe rart at svært få ønsker å bosette seg i kommuner som styres så diktatorisk, og det er heller ikke noe rart i at folk flytter til andre steder hvor de har større frihet og flere muligheter.

Skole er en vare

Utdanningsforbundets leder i Buskerud, Joreid Larsen, forteller til Drammens Tidende at ”Skole er ingen vare”. Der har hun faktisk pekt på hovedforklaringen til at vi oppnår bedrøvelige resultater selv om vi bruker mer penger på skole enn de fleste andre land. Hvis man hadde sett på skolen som en tjeneste på linje med andre fagområder her i samfunnet, så ville man fått konkurranse om å levere de beste resultatene, man kunne klaget til Forbrukerombudet over skoler som ikke leverte det produktet de får betalt for, og dårlige skoler og lærere hadde vært nødt til å skjerpe seg for å få kunder. Men først og fremst så ville man uteksaminert elever som fikk bedre resultater og hadde større utbytte av undervisningen. Foreldrene er faktisk kunder som via skatteseddelen kjøper et temmelig dyrt produkt som heter utdannelse.

Med seg har Larsen lederen Helga Hjetland, som dessverre er hovedårsaken til at lærere er underbetalt, undervurdert og uten autoritet. Hver gang en kommune har gått ut og ønsket å gi dyktigere lærere ekstra betaling, har Hjetland gått høylydt ut i media og stoppet muligheten. Med individuell avlønning ville dyktige mennesker bli trukket til læreryrket, og lærerne selv ville bli motivert til å yte en ekstra innsats. Enhetsskolen som disse lederne i Utdanningsforbundet kjemper for, har spilt fallitt. Det har i alle år vært en selvfølge at barn og ungdom som er dyktige i idrett får spesiell opplæring og egne skoler. Derfor er vi også i verdensklasse når det gjelder idrett. Der har vi satset på enerne, vinnerne og individualistene. Ingen komité kan vinne skiskyting, Tour de France eller fotball-VM. Enhetsskolen vil aldri skape vinnere, bare en stor grå masse av middelhavsfarere og tapere. Inntil vi får skoler som innser at de leverer en tjeneste på samme måte som rørleggere, snekkere og restauranter, vil vi nok fortsette å ha en skole hvor elevene får de dårligste resultatene i Europa. Er det så vanskelig å forstå at hvis man skal få gode resultater innen matematikk, språk eller fysikk, så trenger vi samme elitedyrking i skolen som vi har i idretten. Vi må ha ledere i skolen som forstår at de selger et produkt; de er ikke på en offentlig finansiert lekegrind for SV-ere. Lederen i Utdanningsforbundet er skeptisk til Høyre/FrP skolen i Oslo – er det fordi den faktisk har vist seg å gi resultater? På samme måte har vår utdanningsminister kjempet mot privatskoler, fordi disse har vist seg å produsere dyktige elever. I motsetning til SV’s lekeskoler, viser det seg at karakterer, disiplin og foreldrestyring virker.

Ut av skapet

I det forrige århundre måtte homoseksuelle mennesker skjule sin legning. Det er ikke tvil om at de ofte ble urettferdig behandlet og utsatt for mistenkeliggjøring og trakassering; til og med fengsling og avretting skjedde i tidligere tider. Nå i dag har imidlertid mennesker som føler seksuell dragning mot sitt eget kjønn fulle rettigheter i følge norsk lov, og i mange samfunnslag er det både moteriktig og populært å leve ut slike lyster. Alle har vi også ytringsfrihet til å mene både det ene og det andre om den saken; noe som til fulle ble vist ved den siste Fritt Ord tildelingen. De homofile kan ikke lenger si at de blir undertrykket, kneblet eller ikke får mediedekning for sine synspunkter.

Det jeg imidlertid funderer på, er om det er typisk homoseksuelt å være ekshibisjonistisk? Det virker som om de homoseksuelle har en sterk trang til å fortelle allmennheten om sitt seksualliv. Vi har blitt fortalt at både Elton John, Per-Kristian Foss, George Michael og Sturla Berg-Johansen ligger med menn, mens Anne Holt, Anne-Grete Preus, Kim Friele og Gro Hammerseng ligger med kvinner. Det er gay-parader og homo-dager, flørting mellom Madonna og Britney Spears og en egen serie på TV om The L Word (den lesbiske verden); det er tydeligvis både ”in” og ”kult” å eksperimentere med sin seksualitet og å vise det offentlig.
Jeg vet ingenting om seksuallivet til Jens Stoltenberg, Siv Jensen, Barack Hussein Obama eller Erna Solberg – og egentlig er jeg heller ikke interessert i å vite noe om det. Det finnes ikke hetero-parader eller oppvisninger, det er ytterst få ”streite” mennesker som går ut offentlig og demonstrerer sin seksualitet slik homo-miljøet gjør. Mangler de noe i det private siden de søker en slik publisitet? Personlig klarer jeg meg fint med mitt eget seksualliv, og det kunne ikke falle meg inn å gå ut i media og fortelle om det – det er en privatsak. Så hva er det egentlig med disse homoseksuelle menneskene som gjør at de har behov for å stå frem på TV, radio og i aviser og fortelle om det som jeg personlig mener er en god, tilfredsstillende og privat opplevelse. Kan det muligens komme av at de er usikre på sin egen identitet og ved å eksponere seg offentlig (gå ut av skapet) søker å få en bekreftelse på at deres eget privatliv er helt fint og akseptabelt?

Angrep er det beste forsvar?

I den senere tid har jeg lest en lang rekke innlegg fra arbeiderpartipolitikere; og de har en ting til felles, de rakker ned på Fremskrittspartiet. Jeg har bestemt meg for å stemme i høst og er nå i den situasjon at jeg funderer sterkt på hvilket parti som skal få min støtte. Ut fra avisinnleggene er det imidlertid vanskelig å se hva Arbeiderpartiet står for og hva de vil oppnå. Jeg har forstått at de er imot FrP, men er det i seg selv nok som program? Spesielt Martin Kolberg, men nå også Tove Karoline Knutsen forteller hva de andre partiene gjør galt, og at dette ikke er bra for Norge. De kritiserer de andre partiene, uten at jeg som er utenfor den politiske arena kan se hvorfor FrP og Høyre nødvendigvis er mindre verdifulle partier, og hvorfor deres velgere er dummere enn dem som stemmer på Ap. Jeg vet hva Høyre står for, Erna Solberg er klar og konsis i sine uttalelser. Jeg vet hva Fremskrittspartiet står for, Siv Jensen er, om mulig, enda klarere i sine meninger. Etter å ha lest innlegget til fr. Knutsen, vet jeg egentlig ikke annet enn at Ap er i mot FrP, de er for latinamerikansk musikk og internasjonal folkedans, dessuten er Jens uangripelig. Selv er jeg ikke religiøs, så jeg mener at ingen kan oppøyes til uangripelige helgener. Jeg mener at politikerne bør kunne forsvare sine handlinger, og så langt er jeg ikke imponert. Arbeiderpartiet gikk i sin tid høyt ut med Soria Moria erklæringen, men de har jo ikke oppfylt disse løftene.

Årsaken til at arbeiderpartipolitikerne ikke fremhever sin egen politikk, kan komme av at Ap har forlatt sin primærgruppe som var arbeidere. Det er lenge siden Gerhardsen og Bratteli styrte. Nå er Arbeiderpartiet et organ for sekstiåtterne; veletablerte, høyt utdannede og gasjerte offentlig ansatte i kultureliten. Det er kanskje ikke så lett å komme med argumenter for å forsvare denne gruppen? Da er det lettere å rakke ned på andre.