Sykehusenes problemer

Norske sykehus står overfor mange problemer. Økende byråkrati, økonomiske innsparinger og stadig større forventninger fører til en varig tilstand av krise- og bekymringsmeldinger, både fra ansatte og fra pasienter. Hovedårsaken til sykehusenes stadig større vanskeligheter er at i motsetning til de fleste andre land, så er de norske sykehusene nesten utelukkende eid av det offentlige, det vil si politikerne. Det er ingen mangel på undersøkelser som viser at virksomheter som drives av stat og kommune er ineffektive, byråkratiserte og overadministrerte. De offentlige sykehusene trenger konkurranse fra private alternativ, erfaringer både fra Europa og USA viser at det er eneste måten å høyne kvaliteten og redusere kostnadene. Dessverre er tilstanden bare blitt verre i de siste årene med rødgrønt flertall; papirflytting, intriger, konsulentvirksomhet, møter og rapportering er blitt et mål i seg selv.  

Folk som har råd til det kjøper seg ut av helsekøene og reiser til private sykehus; bedrifter kjøper private helseforsikringer til sine nøkkelfolk, til og med Forsvaret kjøper nå private alternativer for sine spesialsoldater. Andre må stå i kø, rødgrønn sosialistisk tankegang har gitt oss et todelt helsevesen. En ny regjering av de borgerlige partiene ønsker at alle skal få mulighet til rask og effektiv behandling, ikke bare de som har råd til å betale ekstra. Det er avslørende at vår helseminister (som kommer fra Arbeiderpartiet) bruker private helsetjenester til seg selv og sin familie. Trist at Jonas Gahr Støre ikke unner oss andre det servicetilbudet han selv nyter godt av.

Fremskrittspartiet og media

Er det slik at pressen er mye flinkere til å grave opp negative forhold om Fremskrittspartiets politikere enn om andre politikere? Jeg kan bekrefte at slik er det, og slik har det alltid vært. Dette kommer i hovedsak av at de ansatte i mediabransjen tilhører venstresiden i norsk politikk. Flere undersøkelser har vist at det så og si ikke finnes journalister som tilhører Høyre eller FrP.

Det er naturligvis store forskjeller mellom de enkelte aviser, radio- og fjernsynsstasjoner. Både Aftenposten og Drammens Tidende prøver å holde en nøytral profil, mens det i NRK er en forutsetning for å bli ansatt at man ønsker å si noe negativt om FrP. Dessverre virker det for enkelte medarbeidere som om dette har vært den eneste kvalifikasjonen. Media generelt har moderert seg med tiden, og etter hvert som FrP har vokst til en maktfaktor blir de behandlet mer objektivt. Man skal imidlertid ikke gå så mange årene tilbake før man også i DT hadde ledere som kunne vært skrevet av Torgeir Micaelsen eller Audun Lysbakken. Nå er imidlertid lederne både avbalanserte og informative – og vel verdt å lese. Fremdeles glipper det riktignok av og til; som for eksempel den famøse meningsmålingen da de spurte folk om hvem som burde være ordførerkandidat for Drammen FrP. Jeg håper i hvert fall at det ikke var tilsiktet av DT å tro at det blir seriøst å spørre SV’s velgere om hvem som bør lede FrP – det ga like morsomme svar som om de hadde spurt meg om hvem som bør/eller ikke bør lede de rødgrønne partiene. 

”Media” har mange slike taktikker for å stille Fremskrittspartiet i et dårlig lys. Aftenposten bruker gjerne kjente kommentatorer som har sympatier med SV eller Arbeiderpartiet når det gjelder saker som omhandler FrP eller deres politikere, da får man de svar man ønsker seg. Når fjernsynet presenterer Fremskrittspartiets politikere, filmes de fra en lav vinkel, dermed vil personen automatisk fremstå som arrogant. Dette brukes naturligvis også av avisenes karikaturtegnere, som bare behøver å tegne Hagens nesebor for at vi skal vite hvem som karikeres; men i NRK brukes teknikken også i nyhetsreportasjer. Et annet triks som benyttes i NRK radio er at når politikerne skal kommentere en sak, så lar de arbeiderpartirepresentanten snakke selv, mens reporteren gjengir hva den borgerlige politikeren har sagt; for lytteren gir det automatisk en styrkning av venstresidens argumentasjon, selv om begge parters meninger er representert. Vår offisielle kringkastingsstasjon er et lysende eksempel på at man ikke snakker sant selv om man ikke lyver. 

NRK er åpen i sin støtte til Arbeiderpartiet og SV; Aftenposten er mer subtil i sin støtte til Høyre ved at de for eksempel lar være å trykke leserinnlegg som er til fordel for FrP og derved gir inntrykk at Siv Jensen og Per Sandberg står ensomme med sine meninger. Her kan man gi honnør til Drammens Tidende som gir spalteplass til alle typer meninger, uansett farge. I NRK’s valgsendinger er stasjonens samlede ressurser mobilisert for å sikre rødgrønnt flertall, det er ikke uten grunn at kringkastingsstasjonen benevnes ARK. Fremskrittspartiets representanter blir kontinuerlig avbrutt slik at de ikke skal få mulighet til å fremføre sine meninger i sammenheng, mens intervjuerne lar Arbeiderpartiets politikerne presentere programmet uten motforestillinger. Vi ser også hvordan kringkastingsstasjonens ansatte nærmest hjelper Jagland og Stoltenberg med å finne argumenter for å rakke ned på Fremskrittspartiet. 

I avisenes spalter får kjente kulturpersoner fri spalteplass til å skriver negativt om Fremskrittspartiet, innlegg hvor FrP koples til NS, rasisme eller blir betegnet som ”brunt” blir publisert, mens slike innlegg om Høyre eller Ap automatisk blir refusert. Tilsvarende blir innlegg (fra personer som ikke er kjendiser) som forsvarer FrP refusert, derved ser det ut som om det bare er Siv Jensen og Ulf Erik Knudsen som forsvarer partiets standpunkter. Objektivt sett, legg merke til alle de negative reportasjene og leserinnleggene som kommer på trykk om Fremskrittspartiet – det skjer nærmest automatisk. Det å få publisert positive artikler er et evig slit og en konstant motbakke.

Bruk valgomaten

Det ligger et godt hjelpemiddel ute på Internett; valgomaten. Flere forskjellige utgaver med forskjellige sett av spørsmål og problemstillinger, mange har fått en overraskelse når de ser hvilket parti som ligger nærmest deres egne synspunkter. Fra kommentarene ser man at folk faktisk leser partiprogrammene etter å ha fått noen aha-opplevelser i valgomaten. Flere hundre tusen mennesker har prøvd de forskjellige valgomatene, flest ungdom naturlig nok. Det er enkelte patetiske kommentarer også, for eksempel denne: ”Jeg fikk Høyre som nummer en og deretter FrP, men jeg kommer til å stemme på Ap fordi Jens Stoltenberg har holdt så følsomme taler etter Utøya-tragedien.” Det er synd at slike personer ikke ser sammenhengen mellom stemmeseddelen de legger i urna og det samfunnet de lever i. Jens Stoltenberg har blitt kritisert (både av tilhengere og motstandere) for å være en veik og passiv leder. Nå har han etter 22. juli – naturlig nok – sett sørgmodig ut og holdt triste taler, det er en rolle som han er perfekt i. Men det er ikke dette vi bør stemme etter, nå skal vi velge hvem som skal styre de neste fire årene. Etter hvert som Norge har kommet tilbake på skinnene og den daglige politikken og administrasjonen erstatter sorgen etter massakren på Utøya, ser vi at den rødgrønne regjeringen er akkurat like handlingslammet som den har vært tidligere. Senterpartiets Ola Borten Moe vil bygge ut og produsere mer olje, gass og kull, SV prøver å slippe å sluke flere kameler mens gallupen raser nedover; og Ap med Jens Stoltenberg prøver fortvilt å styre sammen med disse to motpolene.

Merkelige asylbestemmelser

I mange år er det blitt avslørt av media hvordan Norge er blitt et fristed for terrorister, flykaprere, narkotikasmuglere og andre kriminelle. For eksempel Mulla Krekar som er dømt for terrorisme, Souhaila Andrawes som er dømt for flykapring, og ulovlige innvandrere som står langs Akerselva og selger narkotika uten at noen myndighetspersoner ser ut til å bry seg om forholdet. Rett utenfor Sentralbanestasjonen, en av hovedinngangene til Oslo, selges det åpenlyst narkotika av forskjellige slag – uten at jeg har forespurt selgerne nærmere om hvilke stoffer de kan tilby (det er sannsynligvis ikke silke eller ull). Når jeg så går oppover Karl Johans gate mot Slottet, må jeg gå i sikksakk mellom innvandrede prostituerte.

Folk som har begått drap eller voldtekt i hjemlandet og derfor risikerer dødsstraff under sitt eget lands lover har et fristed her i Norge, her får de mat og bolig på statens regning. Ryktene om Norges praksis har dessverre nådd mange fattige land, og det har resultert i at voldsmenn har flyktet hit og automatisk fått asyl. Det er nå vel kjent at hvis man myrder eller voldtar noen og så klarer å flykte til Norge, så er man garantert opphold i det norske velferdssamfunnet.

Så når den rødgrønne regjeringen – nærmest i panikk – ønsker å slå tilbake mot Fremskrittspartiets gallupefremgang, er det interessant å se hvem de kaster ut. Det er de som er enklest å ta, folk som er i jobb, studerer, skriver bøker eller holder foredrag. Det står for så vidt i stil med den rødgrønne kriminalpolitikken generelt. Enhver boligeier som har erfart innbrudd vet hvor likegyldig anmeldelsen blir tatt, og hvor minimale sjansene er for at forbryteren blir straffet. Men en bilist som gjør noe galt eller parkerer feil blir huket inn umiddelbart, der er det enkelt å bøtelegge og få inn pengene.

Personlig vet ikke jeg om den nå så kjente Maria Amelie bør få bli i landet eller ikke, men jeg vet at det er et trist faktum at under reglene til den rødgrønne regjeringen så ville Pol Pot, Stalin, Idi Amin, Hitler og Mengele vært garantert asyl her i Norge. Hvorfor kan ikke våre bestemmende myndigheter kaste ut utlendinger som kommer for å selge narkotika eller drive med voldtekt, ran og tyverier og i stedet ta godt imot folk som kommer hit for å gjøre en jobb eller studere, for dem trenger vi. Hvorfor er dette snudd slik på hodet her i Norge?

Stoltenbergs prioriteringer

Statsminister Jens Stoltenberg forteller at han for tiden er svært opptatt av krangelen mellom muslimer og sekulære i Egypt. Ja, det kan jeg godt tenke meg. Det er sikkert mye enklere enn å være opptatt av krangelen mellom landbruksminister Trygve Slagsvold Vedum og Det europeiske felleskapet EU. EU har, naturlig nok, fått Norges skyhøye tollmurer i halsen og undersøker nå hvilke straffetiltak de kan sette i verk. Ekstra toll på laks og andre av Norges eksportprodukter ser ut til å være en opplagt løsning. Undres på hvordan vår fiskeriminister reagerer på dette, hun som eier egne oppdrettsanlegg og selv blir straffet på pungen av landbruksministerens spesielle toll på EU’s oster.

Sannsynligvis vil stasministeren fortsette å konsentrere seg om utenriksproblemer i en drøy måned til, da blir det en ny statsminister og Jens Stoltenberg kan konsentrere seg om å holde vakre og inderlige taler og overlate til andre å styre Norge.

Politiet og 22. juli kommisjonen

Fungerende politimester i Søndre Buskerud Politidistrikt, Jan Erik Strøm, bruker en helside i Drammens Tidende hvor han angriper meg for ikke å ha dokumentasjon for mine argumenter. «Heldigvis er ikke virkeligheten slik hun beskriver.» påstår han. I ettertid har 22. juli kommisjonen dokumentert at forholdene er langt verre enn det jeg beskriver. Der får politiet så sterk kritikk at politidirektoratet sørget for å sende ut psykiatere som kunne trøste politifolk som ble deprimert av å få høre om hvor dårlig jobb politiet gjorde. Kommisjonen har naturligvis sitt eget mandat; personlig har jeg vært mest opptatt av hverdagskriminaliteten, den som «folk flest» blir utsatt for. Den blir kontinuerlig dokumentert gjennom avisoverskrifter og artikler, selv om Jan Erik Strøm tydeligvis ikke har tillit til den type dokumentasjon. Senest på fredag: «Moren slipper fengsel fordi politiet somlet» rapporterte DT. Til tross for at moren mishandlet barnet i flere år, slipper moren fengselsdom fordi intern maktkamp og rot hos politi/påtalemyndigheter førte til at saken lå og mugnet. Slike oppslag er det dessverre mange av, det er trist at politimesteren ignorerer disse forhold og bare henviser til interne rapporter som forteller at «alt går så mye bedre - halleluja».

Oppvasken etter 22. juli kommisjonens rapport fører antagelig til at politiet på nytt skal reformeres. Forrige gang det skjedde var i 2001, da fikk 27 politimestre full lønn med frynsegoder (inkludert bil) og ingen arbeidsoppgaver. De forteller at nå bruker de tiden til å male hytta eller møtes på kafeteria og prate med likesinnede. Ikke dårlig å ha en slik tilværelse mens man får 600 000 i året fra det offentlige, men det gir jo ikke menigmann særlig tiltro til systemet. Fullstendig fiasko var kommentarene i avisene – uten at det hindret et kontinuerlig mas fra Politiets Fellesforbund om mer penger. 3 milliarder kroner som skulle gitt bedre resultater har kun gått til lønnstillegg melder media. 

Strøm vil at jeg skal lese politiets egne rapporter, det forstår jeg godt – i ettertid har de vist seg å være ren hvitvasking av forholdene. Etter å ha lest rapporten fra 22. juli kommisjonen ser jeg at jeg har mine ord i behold; politiet er akkurat like ineffektive, byråkratiske og opptatt med å bygge småkongeriker som resten av det offentlige. Det er ikke mangel på penger til politiet som er problemet, det er systemet som svikter.