Sykehjem og problemer

Med jevne og (dessverre) hyppige mellomrom skriver DT, og for så vidt også andre aviser om syke, gamle mennesker som blir nektet sykehjemsplass. Når man ser hvilke bestrebelser det offentlige gjør for å hindre svake mennesker å få hjelp, så skulle man tro at dette var en gave som kommunen bare kunne gi til noen få, utvalgte personer. Men slik er det jo ikke; når man kommer på sykehjem så konfiskerer kommunen opp til 85 % av pensjonen – det er en ganske solid pris å betale. I tillegg kommer statens tilskudd til omsorgsboliger og Husbankens etableringstilskudd. Når kommunen nekter Rolf Brandt som er 93 år gammel, nesten blind, har sukkersyke, er tunghørt, går på hjertemedisiner og stadig faller, å bo sammen med sin hustru på sykehjem, så kommer det ikke av mangel på penger. Aldri i Norges historie har det offentlige vært rikere, aldri har så stor del av midlene i samfunnet blitt kanalisert til offentlig virksomhet.

Hvorfor behandler våre offentlig ansatte byråkrater gamle mennesker så dårlig, de har jo tross alt slitt og betalt sin skatt gjennom et langt liv og søkt å leve som best de kan i troen på at sosialdemokratiet ville hjelpe dem til et overkommelig liv de siste leveårene. Men dessverre, man må rett og slett stole på seg selv og sine egne ressurser. Slik som for eksempel arbeiderpartipolitikeren Aslam Ahsan, han har tatt konsekvensen av Norges behandling av eldre mennesker og bygd seg sitt eget palass i Pakistan. Der har han sin personlige lege og sykepleier – finansiert av hans pensjon fra Norge. Ikke alle kan reise tilbake til hjemlandet på samme vis, men kanskje man kan kjøpe seg en personlig oppasser fra Litauen, Thailand eller Filippinene for det beløpet man ellers må betale kommunen. Statistisk Sentralbyrå melder at det blir færre og færre sykehjemsplasser år for år, man bør muligens se i øynene at alle de pengene man gjennom årenes løp har betalt inn i skatter og avgifter er bortkastet; det har bare bidratt til å bygge opp et enormt, inneffektivt, offentlig byråkrati, og når man er i sine siste leveår, så er det ingen hjelp å få derifra. Personlig har jeg tatt den beslutning at når jeg ikke lenger klarer meg selv, så setter jeg meg godt til ute i garasjen og starter bilmotoren. Jeg tror faktisk at det er en handling som bifalles av byråkratene, da kan de krysse av nok en samfunnsenhet – og så gå tilbake til sine møter, utredninger, rapporter og planløsninger.