Politiets prioriteringer.

Politiets egne rapporter konkluderer med at «alt er blitt mye bedre» forbauser meg i grunnen ikke. Som avisleser er det imidlertid enkelte andre forhold som gir grunn til bekymring; her er noen eksempler: - Politiet tar ikke imot anmeldelse av kjent gjerningsmann fordi han allerede har så mange saker på seg at en fra eller til ikke spiller noen rolle; – Voldsmann blir avhørt, og deretter sluppet fri; – Hverdagsforbrytere har 40 til 50 «forhold» bak seg før rettssystemet i det hele tatt tenker på å straffeforfølge gjerningsmennene; – Forbryteren fikk kvantumsrabatt; - Antall anmeldelser går ned fordi folk erfarer at sakene likevel bare blir henlagt; – Offeret sporet selv opp den stjålne PC’en, men politiet hadde ikke kapasitet til å rykke ut. Slik kan man dessverre fortsette, jeg har samlet flere hundre slike avisoverskrifter bare fra Drammens Tidende og Aftenposten. Og så har vi saken hvor en drosjesjåfør ble tauet inn for å betale en fartsbot, mens saken mot den som overfalt henne gikk særdeles tregt gjennom rettssystemet. Eller da tyver brøt seg inn i to biler på Buskerud storsenter og en mann som så episoden prøvde å stoppe tyvene og ringte til politiet. De hadde dessverre ikke tid til å komme, mens en bilist samme dag fortalte hvordan politiet med blålys stoppet og avskiltet bilen hans fordi de trodde at han ikke hadde vært på EU-kontroll.

Vi skal være glade for at nesten alle drapssaker blir oppklart her i Norge. De tunge sakene tar naturligvis mye ressurser og fører til at mange andre saker (det vil i praksis si: innbrudd og tyveri) må nedprioriteres. På disse områdene er dessverre politiet redusert til et registreringskontor for forsikringsselskapene. Det man kan forundre seg over er at uansett hvor opptatt politiet er, og hvor mange draps- og voldssaker de har, så har de alltid tid til å etterforske bilister som blir knipset i fotoboksene langs veien. Og på den andre siden, det er jo ikke så mange drap et vanlig politikammer har i løpet av året, men likevel så har de aldri tid til å gjøre noe mer enn å registrere vanlige forbrytelser mot privatpersoner. Kanskje ikke så rart at villainnbrudd har eksplodert og bare et fåtall blir oppklart (i Oslo er det bare 8 % melder TV2).

Mange lurer naturligvis på hvorfor politiet bruker sine ressurser på å ta folk som kanskje kjører ti kilometer for fort i radarkontroll, og så gir kroniske kriminelle med 70 straffesaker kvantumsrabatt. For å forstå dette, må vi se på hvordan norske myndigheter tenker og fungerer. Det offentlige systemet i Norge har vist seg å være et bunnløst svelg som krever stadig mer ressurser. Dette fører igjen til at politikerne er på en desperat jakt etter mere penger. Problemet er at fengsling av volds- og innbruddsforbrytere ikke skaper noen inntekter til det offentlige, tvert imot. Disse personene har ikke midler eller vilje til å betale bøter, og fengselsplasser er som kjent meget dyrt etter den norske metoden; kun en fange pr. rom (en leilighet med tre rom for Behring Breivik) osv. I motsetning til forbryterne bidrar folk som har bil og blir tatt for å bryte veitrafikkloven med store summer til det offentlige hvert år. Det er åpenbart hvor det lønner seg å sette inn ressurser. Hvis myndighetene skulle gjøre noe med all den meningsløse kriminaliteten som skjer i våre gater så pådrar de seg utgifter, mens fartskontroller og parkometervakter gir inntekter. Derfor er det naturlig at påtalemyndighetene handler som de gjør, de tar rett og slett signalene fra våre øverste politiske myndigheter: «Det offentlige trenger mere penger.»