Postapokalyptiske filmanmeldelser

Skal en filmanmelder skrive for ”folk flest”, eller for en liten gruppe kultursnobber? Hilde Halvorsrød tar i A-magasinet et sterkt oppgjør med dem som ikke forstår uttrykket ”postapokalyptisk”; de bør lese flere bøker og se mindre på Paradise Hotel. Tja, jeg må medgi at jeg ikke umiddelbart ser hvilken tidsperiode postapokalyptisk henviser til, selv om jeg er ingeniør, forfatter, leser omtrent femti bøker i året og aldri har sett en episode av Paradise Hotel. Jeg forstår naturligvis at det menes ”etter apokalypsen”, så jeg henvender meg til min mann som er ingeniør og oversetter, og opplagt langt mer kulturell enn meg. Han kan fortelle at apokalypse egentlig betydde åpenbaring, og at postapokalyptisk etter hvert har gått over til å bety etter syndefloden / katastrofen. 

Vi går derfor til det store leksikonet – Internett – og finner ut at apokalypse var en film om Vietnam fra 1979. Noen andre filmer, slike som Mad Max, Night of the living dead, The dead walk, Zadoz og Soylent Green regnes som postapokalyptiske. Ikke kjenner jeg disse filmene, jeg vil faktisk anta at Paradise Hotel tittere har større kunnskaper om dem – naturligvis bortsett fra kultursnobber som Hilde Halvorsrød.

Jeg så forøvrig en interessant undersøkelse om hvem kritikere skrev for. Det viste seg at ingen skrev for å informere det allmenne publikum om hvorvidt det var en film, bok eller teaterstykke som kunne være interessant å se for dem. De skrev for å vise hvor gode kunnskaper de hadde om emnet, for å imponere kollegaer, for å vise hvor godt de kunne skrive eller rett og slett for å gi sin personlige mening om en sjanger som de ikke syntes noe om.