Kan vi stole på politiet?

Jeg ser gjerne politiserier på fjernsynet, Blue Bloods og Special Victims Unit er favoritter. Det er fascinerende hvordan detektivene ikke gir seg før de har funnet den riktige løsningen. Selv om mange bevis peker mot den arresterte, så jobber de grundig og samvittighetsfullt og nøster opp alle løse tråder til den riktige gjerningsmannen til slutt blir tatt etter mye godt politiarbeid. Men dette er på film, virkelighetens politifolk er dessverre ikke like opptatt av at riktig person blir tatt; hovedsaken ser ut til å være at «en eller annen» blir dømt, slik at saken kan plasseres under rubrikken oppklart i statistikken. Nå er akkurat Scandinavian Star ulykken i media-bildet, der fant politiet en mann som tidligere var dømt for brannstiftelse, og de la skylden på ham (selv om det ble påsatt flere branner etter at han var død) – ytterligere etterforskning ville bare medført ekstra arbeid.   

Politiets egne rapporter om 22. juli tragedien forteller om eksemplarisk politiarbeid. Dokumentasjon fra 22. juli-kommisjonens er helt annerledes, her ble politiets amatørmessige opptreden klart beskrevet. Rapporten var så kritisk når det gjaldt politiets arbeid at det ble sendt ut krisepsykiatere som kunne trøste politifolk som ble deprimert over å lese om hvor dårlig jobb de hadde gjort.

Fritz Moen sonet 18 år i fengsel for to drap han ikke hadde begått, men han var en enkel syndebukk for politiet. I en tilsvarende sak satt Per Liland fengslet i 24 år for et øksemord, og overflatisk politiarbeid førte til et av Norgeshistoriens verste justismord med en rekorderstatning på mange millioner kroner. Arne Treholt ble dømt på bakgrunn av fotobevis som politiet frembrakte. De var overbevist om at Treholt var skyldig, så om bevisene var ekte eller fabrikkerte, ser ut til å ha vært underordnet politiets ønske om å «spare seg for arbeidet» med å finne ordentlige bevis.

Thomas Quick er et trist eksempel på en mentalt handikappet mann som tilsto den ene forbrytelsen etter den andre. Fra hele Norden kom politifolk med uoppklarte saker, og Thomas Quick tilsto slik at sakene ble «løst». Disse tilståelsene hadde et litt spesielt forløp; Quick fortalte løselig om at han kunne være gjerningsmannen i saken og ble utspurt av politiet. Etter hvert som Quick hadde fortalt om alt han hadde lest i aviser eller hørt på radio, gikk han i stå; da tok etterforskerne en pause og slo av båndopptakeren. En stund senere, etter at Quick og etterforskerne hadde spist lunsj eller drukket kaffe sammen, fortsatte avhørene og nå kunne Quick fortelle mye mer utførlig om hva som hadde skjedd. Pussig nok kom den såkalte gjerningsmannen aldri med opplysninger som politiet ikke hadde kjennskap til på forhånd, han klarte for eksempel aldri å finne drapsstedene på egen hånd. Men politiet kunne krysse av en rekke drapssaker som «oppklart».

I teorien er politiets oppgave å etterforske forbrytelser, finne bevis og arrestere gjerningsmenn. I praksis viser det seg at virkeligheten er noe mer nyansert. For det første så får den enkelte politimann anerkjennelse for å ha oppklart en sak, ikke for at rett gjerningsmann havner bak murene. Dette er snakk om statistikk, og den prestisjefylte oppklaringsprosenten varierer fra politidistrikt til politidistrikt. For det andre er det en rent menneskelig egenskap å prøve å gjøre det «så lett som mulig» for seg selv. I systemet finnes det intet incitament for å renvaske uskyldig mistenkte eller bruke tid på etterforskning av forhold som kan være til fordel for den som er i politiets søkelys.