Angrep er det beste forsvar?

I den senere tid har jeg lest en lang rekke innlegg fra arbeiderpartipolitikere; og de har en ting til felles, de rakker ned på Fremskrittspartiet. Jeg har bestemt meg for å stemme i høst og er nå i den situasjon at jeg funderer sterkt på hvilket parti som skal få min støtte. Ut fra avisinnleggene er det imidlertid vanskelig å se hva Arbeiderpartiet står for og hva de vil oppnå. Jeg har forstått at de er imot FrP, men er det i seg selv nok som program? Spesielt Martin Kolberg, men nå også Tove Karoline Knutsen forteller hva de andre partiene gjør galt, og at dette ikke er bra for Norge. De kritiserer de andre partiene, uten at jeg som er utenfor den politiske arena kan se hvorfor FrP og Høyre nødvendigvis er mindre verdifulle partier, og hvorfor deres velgere er dummere enn dem som stemmer på Ap. Jeg vet hva Høyre står for, Erna Solberg er klar og konsis i sine uttalelser. Jeg vet hva Fremskrittspartiet står for, Siv Jensen er, om mulig, enda klarere i sine meninger. Etter å ha lest innlegget til fr. Knutsen, vet jeg egentlig ikke annet enn at Ap er i mot FrP, de er for latinamerikansk musikk og internasjonal folkedans, dessuten er Jens uangripelig. Selv er jeg ikke religiøs, så jeg mener at ingen kan oppøyes til uangripelige helgener. Jeg mener at politikerne bør kunne forsvare sine handlinger, og så langt er jeg ikke imponert. Arbeiderpartiet gikk i sin tid høyt ut med Soria Moria erklæringen, men de har jo ikke oppfylt disse løftene.

Årsaken til at arbeiderpartipolitikerne ikke fremhever sin egen politikk, kan komme av at Ap har forlatt sin primærgruppe som var arbeidere. Det er lenge siden Gerhardsen og Bratteli styrte. Nå er Arbeiderpartiet et organ for sekstiåtterne; veletablerte, høyt utdannede og gasjerte offentlig ansatte i kultureliten. Det er kanskje ikke så lett å komme med argumenter for å forsvare denne gruppen? Da er det lettere å rakke ned på andre.