Ytringsfrihet – Det finnes ingen grenser

Charlie Hebdo har igjen skapt voldsom debatt. Denne gangen fremstilte de Alan Kurdi, den tre år gamle gutten som ble funnet druknet på en strand i Tyrkia; de tegnet ham som voksen, sextrakasserende muslimsk apekatt. De har, naturlig nok, fått massiv kritikk over hele verden; slik gjør man jo ikke, nå har tidsskiftet gått over streken, man kan ikke drive med slik hensynsløs harselering om et dødt barn.

Det finnes ingen slik strek eller grense. Naturligvis er det stygt gjort, det er unødvendig. De kunne ha publisert en annen tegning, og hvis jeg hadde vært redaktør for Charlie Hebdo, ville jeg sagt at «vi lar den tegningen ligge i skuffen». Det er forsåvidt det samme jeg kunne tenkt meg å si til Carl I. Hagen etter noen av hans utspill: «Det er ikke alt man tenker som man nødvendigvis bør si eller skrive». Mange politikere har etter sleivete blogg- og facebook-innlegg tenkt (og sagt) at «Det der burde jeg ikke ha gjort».

Men for å komme tilbake til temaet, det er til mye større skade for et samfunn at man har et sensurorgan som bestemmer hvilke ytringer som det er politisk korrekt å fremføre og hvilke som man skal forby. Vi må tåle at det av og til er noen personer eller organer som kommer med fullstendig unødvendige ytringer.