Voldtekt og prioritering

Den senere tid er det satt fokus på problemet at mange politikammer ikke prioriterer voldtekter. Det kan derfor være interessant å se på hvilke retningslinjer politiet har for sine prioriteringer.

Første prioritet har fotoboksene. Bilen som en av mine kvinnelige bekjente disponerer ble knipset i en fotoboks. Bildet viste at det var en mann som kjørte og hun ble innkalt til avhør på politistasjonen, men kunne ikke si hvem det var bilde av. Hennes man ble innkalt; han kunne heller ikke identifisere vedkommende og ble etter en time sluppet fri. På veien ut spurte han politimannen om de virkelig brukte så store ressurser på hvert bilde fra fotoboksene. ”Ja,” bekreftet han, ”politiet har fra øverste hold fått beskjed om at disse sakene skal prioriteres, ellers vil folk miste respekten for fotoboksene.” Noen dager senere fikk kvinnen rede på at politiet også hadde forhørt seg på hennes arbeidsplass om hvem som ellers kunne disponere bilen og derved være den skyldige. Personer som har vært utsatt for voldtekt, ran, eller innbrudd kan bare drømme om å få en like nidkjær oppfølging fra onkel politi som det fotobokseierne får.

På plass nummer to kommer selvtekt hvor menigmann forsvarer seg mot kriminelle, og borgervern hvor noen venner eller naboer i fortvilelse over at politiet ikke griper inn, tar saken i egne hender. Da en båteier løp etter en tyv som dermed falt i vannet og druknet ble båteieren umiddelbart arrestert. Fortvilte bileiere som banker opp kjente biltyver må regne med et ublidt møte med ordensmaktene. Tilsvarende var det en sak for noen år siden hvor en narkoman brøt seg inn hos et eldre ektepar og truet kona til å gi fra seg pengene hun hadde, den pensjonerte ektemannen så sitt snitt til å slå ned forbryteren med en flaske. Ektemannen tilkalte politiet og ble naturligvis arrestert. En kjent advokat uttaler at nødvergeparagrafen i praksis ikke gjelder i Norge. Politikamre som ikke har ressurser til å etterforske ran eller innbrudd, oppdager at når kjeltringen er blitt banket opp, har de plutselig alle ressursene de trenger for å etterforske selvtekten.

Når politiet får ledig tid etter disse topp-prioriterte oppgavene kommer fangetransporter, kjøp av lunsjpakker til muslimske innsatte (som ikke kan spise vanlig fengselskost), kurs, registrering av forsikringssaker og så videre. Alle politikere uttaler at det er en samfunnsoppgave å beskytte menigmann mot kriminelle; dessverre gjør ikke politiet dette. På slike spørsmål svarer politiets representanter konsekvent at de må ha mer penger. Norge har økt bevilgningene til politiet noe ganske formidabelt de siste årene uten at det ser ut til å hjelpe. De kriminelle forholdene i det norske samfunnet er faktisk bare blitt verre de siste tyve årene. Kanskje det ikke er mer penger politiet trenger, men bedre organisering og riktig prioritering. En kjettersk tanke melder seg – muligens er norsk politi rett og slett like inneffektivt og byråkratisk som resten av det offentlige.