SV-metoden har nådd idretten.

Vi har i mange år vært på toppnivå innen internasjonal idrett. Det kommer av at vi har dyrket enerne, vinnerne, individualistene – vi har hatt en elitekultur. Dette i sterk motsetning til skolen hvor SV har hatt stor innflytelse. I skolen er det innsatsen som skal telle, ikke resultatene. Sommer-OL i London viser at denne tankegangen også har nådd idretten, og med forutsigbare resultater; vi klarer ikke å hevde oss internasjonalt. Nå ser vi resultatene, på samme måten som arbeidsgivere ikke lenger har tiltro til vitnemål fra norske skoler. Man kan ikke der se om vedkommende er dyktig i matematikk, språk eller fysikk. Det gir like gode karakterer om man bare har prøvd, selv om man ikke lykkes. Uten at fravær noteres, vet heller ikke arbeidsgiveren om han kan stole på at søkeren virkelig møter opp på jobben, eller om han er fraværende av forskjellige mer eller mindre legitime grunner hundre dager i året. En slik holdning, som er helt akseptabel i skoleverket, kan knekke en liten bedrift. Man kunne like gjerne utstede vitnemål hvor det står: «Per er snill og grei, og har hatt matematikk og historie på skolen». Stort mer verdifulle er ikke papirene fra et reform-ødelagt skolesystem. Enhetsskolen vil aldri skape vinnere, bare en stor grå masse av middelhavsfarere og tapere. Nå har vi sett at det samme gjelder idretten; når innsats skal telle like mye som resultater, kan vi fortsette å dille for oss selv her på berget. Vi har ingen mulighet til å konkurrere mot tøffe utlendinger.