Politi og bevilgninger

Media rapporterer at til tross for økte bevilgninger, så blir det stadig færre politifolk ute i gatene. Aftenposten skriver at bare én av fire politikroner går til å etterforske kriminell virksomhet. Mange mener naturlig nok at politiet ikke gjør nok for å stoppe kriminaliteten i Norge, noen sier endog at politiet er blitt redusert til et registreringskontor for forsikringsselskapene. Det kan derfor være interessant å se på hvilke retningslinjer politiet har for sine prioriteringer.

Første prioritet har fotoboksene. Bilen som en av mine kvinnelige bekjente disponerer ble knipset i en fotoboks. Bildet viste at det var en mann som kjørte og hun ble innkalt til avhør på politistasjonen, men kunne ikke si hvem det var bilde av. Hennes man ble innkalt; han kunne heller ikke identifisere vedkommende og ble etter en time sluppet fri. På veien ut spurte han politimannen om de virkelig brukte så store ressurser på hvert bilde fra fotoboksene. ”Ja,” bekreftet han, ”politiet har fra øverste hold fått beskjed om at disse sakene skal prioriteres, ellers vil folk miste respekten for fotoboksene.” Noen dager senere fikk kvinnen rede på at politiet også hadde forhørt seg på hennes arbeidsplass om hvem som ellers kunne disponere bilen og derved være den skyldige. Personer som har vært utsatt for ran, innbrudd, tyveri eller hærverk kan bare drømme om å få en like nidkjær oppfølging fra onkel politi som det fotobokseierne får.

På plass nummer to kommer saker hvor menigmann forsvarer seg mot kriminelle. For eksempel en båteier som løp etter en tyv som dermed falt i vannet og druknet, båteieren ble umiddelbart arrestert. Fortvilte bileiere som banker opp kjente biltyver må regne med et ublidt møte med ordensmaktene. Tilsvarende var det en sak for noen år siden hvor en narkoman brøt seg inn hos et eldre ektepar og truet kona til å gi fra seg pengene hun hadde, den pensjonerte ektemannen så sitt snitt til å slå ned forbryteren med en flaske. Han tilkalte politiet og ble naturligvis arrestert. En kjent advokat uttaler at nødvergeparagrafen i praksis ikke gjelder i Norge.

Når politiet får ledig tid etter disse topp-prioriterte oppgavene kommer fangetransporter, kjøp av lunsjpakker til muslimske innsatte (som ikke kan spise vanlig fengselskost), kurs, registrering av forsikringssaker og så videre. Det blir til slutt ingen tid igjen til såkalt hverdagskriminalitet (den som rammer oss vanlige mennesker). Alle politikere uttaler at det er en samfunnsoppgave er å beskytte menigmann mot kriminelle; dessverre gjør ikke politiet dette.  På slike spørsmål svarer politiets representanter konsekvent at de må ha mer penger.

Norge har økt bevilgningene til politiet noe ganske formidabelt de siste årene uten at det ser ut til å hjelpe. Forholdene i det norske samfunnet er faktisk bare blitt verre de siste tyve årene. Kanskje det ikke er mer penger politiet trenger, men bedre organisering og riktig prioritering. En kjettersk tanke melder seg, muligens er norsk politi rett og slett er like ineffektivt og byråkratisk som resten av det offentlige.