Fremskrittspartiet og media

Er det slik at pressen er mye flinkere til å grave opp negative forhold om Fremskrittspartiets politikere enn om andre politikere? Jeg kan bekrefte at slik er det, og slik har det alltid vært. Dette kommer i hovedsak av at de ansatte i mediabransjen tilhører venstresiden i norsk politikk. Flere undersøkelser har vist at det så og si ikke finnes journalister som tilhører Høyre eller FrP.

Det er naturligvis store forskjeller mellom de enkelte aviser, radio- og fjernsynsstasjoner. Både Aftenposten og Drammens Tidende prøver å holde en nøytral profil, mens det i NRK er en forutsetning for å bli ansatt at man ønsker å si noe negativt om FrP. Dessverre virker det for enkelte medarbeidere som om dette har vært den eneste kvalifikasjonen. Media generelt har moderert seg med tiden, og etter hvert som FrP har vokst til en maktfaktor blir de behandlet mer objektivt. Man skal imidlertid ikke gå så mange årene tilbake før man også i DT hadde ledere som kunne vært skrevet av Torgeir Micaelsen eller Audun Lysbakken. Nå er imidlertid lederne både avbalanserte og informative – og vel verdt å lese. Fremdeles glipper det riktignok av og til; som for eksempel den famøse meningsmålingen da de spurte folk om hvem som burde være ordførerkandidat for Drammen FrP. Jeg håper i hvert fall at det ikke var tilsiktet av DT å tro at det blir seriøst å spørre SV’s velgere om hvem som bør lede FrP – det ga like morsomme svar som om de hadde spurt meg om hvem som bør/eller ikke bør lede de rødgrønne partiene. 

”Media” har mange slike taktikker for å stille Fremskrittspartiet i et dårlig lys. Aftenposten bruker gjerne kjente kommentatorer som har sympatier med SV eller Arbeiderpartiet når det gjelder saker som omhandler FrP eller deres politikere, da får man de svar man ønsker seg. Når fjernsynet presenterer Fremskrittspartiets politikere, filmes de fra en lav vinkel, dermed vil personen automatisk fremstå som arrogant. Dette brukes naturligvis også av avisenes karikaturtegnere, som bare behøver å tegne Hagens nesebor for at vi skal vite hvem som karikeres; men i NRK brukes teknikken også i nyhetsreportasjer. Et annet triks som benyttes i NRK radio er at når politikerne skal kommentere en sak, så lar de arbeiderpartirepresentanten snakke selv, mens reporteren gjengir hva den borgerlige politikeren har sagt; for lytteren gir det automatisk en styrkning av venstresidens argumentasjon, selv om begge parters meninger er representert. Vår offisielle kringkastingsstasjon er et lysende eksempel på at man ikke snakker sant selv om man ikke lyver. 

NRK er åpen i sin støtte til Arbeiderpartiet og SV; Aftenposten er mer subtil i sin støtte til Høyre ved at de for eksempel lar være å trykke leserinnlegg som er til fordel for FrP og derved gir inntrykk at Siv Jensen og Per Sandberg står ensomme med sine meninger. Her kan man gi honnør til Drammens Tidende som gir spalteplass til alle typer meninger, uansett farge. I NRK’s valgsendinger er stasjonens samlede ressurser mobilisert for å sikre rødgrønnt flertall, det er ikke uten grunn at kringkastingsstasjonen benevnes ARK. Fremskrittspartiets representanter blir kontinuerlig avbrutt slik at de ikke skal få mulighet til å fremføre sine meninger i sammenheng, mens intervjuerne lar Arbeiderpartiets politikerne presentere programmet uten motforestillinger. Vi ser også hvordan kringkastingsstasjonens ansatte nærmest hjelper Jagland og Stoltenberg med å finne argumenter for å rakke ned på Fremskrittspartiet. 

I avisenes spalter får kjente kulturpersoner fri spalteplass til å skriver negativt om Fremskrittspartiet, innlegg hvor FrP koples til NS, rasisme eller blir betegnet som ”brunt” blir publisert, mens slike innlegg om Høyre eller Ap automatisk blir refusert. Tilsvarende blir innlegg (fra personer som ikke er kjendiser) som forsvarer FrP refusert, derved ser det ut som om det bare er Siv Jensen og Ulf Erik Knudsen som forsvarer partiets standpunkter. Objektivt sett, legg merke til alle de negative reportasjene og leserinnleggene som kommer på trykk om Fremskrittspartiet – det skjer nærmest automatisk. Det å få publisert positive artikler er et evig slit og en konstant motbakke.