Hvorfor ta seg arbeidet med å anmelde forbrytelser?

Drammens Tidende skriver at eierne av bilene som ble skadet av de to voldsmennene på Gulskogen ikke har meldt seg. Nei, hvorfor i all verden skulle de det? Hvis politiet i det hele tatt tar imot anmeldelsen deres, så vil den bli henlagt og reparasjon må de uansett selv bekoste. Ødelagte biler vil ikke ha noen som helst betydning for om disse forbryterne blir straffet. Som vi bittert er klar over, så får voldsmenn strafferabatt, og slike mindre ting – som hærverk på biler – vil ikke bli tatt med. Det som skjer er at bileiernes navn og adresser vil bli gitt til voldsmennenes advokater, deretter kan forbryterne når de er ute på perm eller har sonet ferdig, besøke ofrene hjemme. Det er vel ingen som frivillig utsetter seg for en slik fare? All ære til sykepleieren som prøvde å hjelpe og derfor ble slått og jaget. Han betenker seg nok neste gang.

Det er i grunnen bare to metoder vi vanlige mennesker har til rådighet i møte med forbrytere. Vi kan holde oss borte, knytte nevene i bokselomma, la dem herje, og så få erstatning fra forsikringsselskapet, eller vi kan organisere oss og ta igjen. I noen båthavner har for eksempel båteierne organisert vakt hvor man går døgnet rundt, bevæpnet med balltre, nødrakettpistoler og rottweiler. Det har vist seg meget effektivt. Etter noen få episoder hvor bråkmakerne ble kjeppjaget, så var man skånet for tyveri og hærverk på båtene. Dette må naturligvis gjøres i all hemmelighet, politiet liker ikke konkurrenter, så hvis man ønsker å beskytte liv og eiendom må det gjøres forsiktig og planlagt. Selvtekt er som kjent et av de to forhold som politiet reagerer på, det andre er fotobokser som er prioritert fra høyeste hold i Justisdepartementet.