Jeg er ikke-sosialistisk

Det jeg liker mest ved å være ikke-sosialistisk er at jeg ikke hele tiden behøver å være politisk korrekt; jeg behøver ikke å lyve, verken for meg selv eller for andre. Jeg behøver ikke late som om menn og kvinner er like. Jeg slipper å mene at homoseksualitet er likeverdig med et forhold mellom mann og kvinne. Jeg behøver ikke si at undertrykkende kulturer er like gode som min. Jeg behøver ikke å mene at alle er like verdifulle eller at alle religioner fører til Gud. Jeg behøver ikke å late som om Islam fører til fred. Jeg slipper å døpe om terrorister til frihetskjempere bare fordi de kaller seg sosialister. Jeg har ikke behov for å skylde på samfunnet for ting som enkeltmennesket selv bør ta ansvaret for. Jeg behøver ikke å si at Torshovteateret er meningsfylt kultur. Jeg behøver ikke å mene at all kunst har livets rett og jeg kan mene at graffiti er hærverk og ikke kultur. Jeg kan se overbærende på fete mennesker som påstår at de har spiseforstyrrelser samtidig som de stapper i seg junk-food. Jeg har ikke behov for å forsvare elever som skylder på skole og lærere fordi de ikke gidder å lese leksene sine. Jeg forstår at når noen mennesker blir rike, fører ikke dette til at andre blir fattige – tvert om. En slik ærlighet har naturligvis sin pris. En politikk som baserer seg på ærlighet vil, automatisk, være uhøflig. Gode manerer og hykleri er intimt sammenflettet. Ærlighet blir sett på som hensynsløshet eller kynisme. Det er verken pent eller snilt å beskrive forholdene slik de er.

Illusjoner er venstresidens store styrke og eneste fortrinn; alt er bedrag. Ingen av alle de programmene og planene sosialistene proklamerer, virker i praksis. Fra omfordeling av inntekter til liberalisering av kriminalpolitikken eller lovprising av det fargerike felleskapet, fra angrep på familieverdier til omdefineringen av familie-enheten eller omforming av skolene slik at man leker i stedet for å lære, så har venstrevridd politikk ført til at livet for vanlige mennesker er blitt dårligere over alt hvor den er blitt gjennomført.  Men fordi den baserer seg på å beskrive samfunnsforholdene på en gal måte, så er den i hvert fall høflig – eller som vi sier, politisk korrekt. Det finnes ikke noe mer politisk korrekt enn SV’s partiprogram. På en snirklete måte omdøpes ubehagelige fakta: vi har ikke fri abort, vi har selvbestemt abort; han er ikke krøpling, han er forflyttningshemmet; u-land er utviklingsland og ikke underutviklede land; antall innvandrere i norske fengsler er et ikke-tema; det skal ikke sies offentlig at tre-fjerdedeler av kvinnene i krisesentre har en annen kulturell bakgrunn. Venstresiden prøver å skjule sin egen fiasko ved å omskrive virkeligheten på samme måten som tsaren i Russland bygde kulisser for å skjule armoden på landsbygda. Politikerne kan ikke vedta fremtiden selv om de er misfornøyde med utviklingen.

Dette er ingen bagatell. Det å omskrive reglene for hva man kan si, har en enorm kraft i samfunnet. Man er liksom ikke meningsberettiget om man stiller spørsmålstegn ved FN’s rolle i verden eller om klimaendringene er menneskeskapt. Mange undersøkelser viser at journalister flest er venstrevridde, og det er uhyre vanskelig å få inn velskrevne politisk ukorrekte debattinnlegg i avisenes spalter.

Dette er ofte årsaken til at konservative (borgerlige/ikke-sosialistiske) mennesker så ofte gir opp. Det er ikke mulig å få klare, fornuftige leserbrev inn i avisenes debattspalter, og hvis man hevder slike meninger i selskapslivet blir man sett på som en som mangler sosiale antenner. Vi har overlatt arenaen til venstresiden og latt dem definere forholdene og spillereglene. Derfor kan vi ikke si at kjønnskvotering er skadelig, vi kan ikke si at mennesker med en annen hudfarge eller kulturell bakgrunn må stilles til ansvar for sine handlinger på samme måte som vanlige nordmenn må, vi kan ikke si at forbryteren var muslim, og vi må for all del ikke si at u-hjelp skaper korrupsjon – fordi det ikke er politisk korrekt å si slike ting, selv om det er aldri så riktig.