Stasministeren

Flere har spurt meg hvorfor jeg titulerer Jens Stoltenberg som Stasminister. Det kommer enkelt og greit av at han utretter jo ingenting, han sitter jo bare der på stas. Jens Stoltenberg har sine store øyeblikk når det har skjedd en tragedie, da kan han gå rundt og se sørgmodig ut og holde triste taler som er skrevet av statssekretær Hans Amundsen. Enten det er 22. juli tragedien eller terrorangrep i Algerie, så legger Stoltenberg ansiktet i de rette folder og sanker stemmer for Arbeiderpartiet. Men i arbeidet med å styre Norge så sitter han jo helt handlingslammet mellom Sp og SV, det eneste de klarte å bli enige om var å heve tollsatsene og gjøre maten enda dyrere. Vi har flere tusen skadde og drepte fordi det ikke bygges skikkelige veier med midtdelere slik som i andre land; de ofrene sitter og venter forgjeves på Stoltenbergs medfølelse, den blir brukt opp på saker som har en høy medieprofil. I de syv årene han har styrt en flertallsregjering, har vi ikke blitt kvitt verken fattigdom eller fattigdommen. Det har ikke kommet vann i svømmebassengene, sykehuskøene er like lange, sykehusskandalene like mange og veiene like dårlige. Jeg vil derfor fortsette å hevde at landet vil være bedre tjent med en statsminister som faktisk bruker tiden sin til å styre landet og gjøre noe med problemene; i stedet for en som har som mål å reise verden rundt på miljøkonferanser og har som eneste valgkampstrategi å skremme med «høyrekreftene».