Asylmottak og Kolberg

Lier Høyre takker arbeiderpartipolitikeren Martin Kolberg for hans invitasjon til å snakke om asylmottaket på Lierskogen. Ikke ha noen forhåpninger, det kommer ikke til å skje noe mere enn prat. Dette er mannen som ble kjent som evighetsutrederen av sykehus på Gullhaug og i sin tid kysset Bjarne Håkon Hanssen i takknemlighet fordi sykehuset skulle legges til Lier. Vi vet jo hvordan det gikk med den saken, tomta ligger der tom fremdeles. Hvis Lier Høyre ønsker å gjøre noe med asylmottaket bør de kontakte noen som har mer innflytelse enn Kolberg. Den eneste grunnen til at Kolberg ønsker å ”snakke om” saken, er at nå er det snart valg.

Voldtekt?

I sin bok «Kampen om voldtekt» tar Preben Z. Møller et betimelig oppgjør med de mytene og den politiske korrekthet som har preget forskning og offentlig debatt om voldtekt de senere år. Det er ikke tvil om at altfor få blir straffet for voldtekt, mørketallene er store. Løsningen er imidlertid ikke, slik som enkelte taleføre og geskjeftige miljøer ønsker, å senke beviskravene eller å tro på kvinnen og ikke på mannen uten motforestillinger. Voldtekt er et forferdelig overgrep å bli utsatt for, og alle burde vite hva man skal gjøre hvis man blir skjendet på den måten. Nemlig å anmelde forholdet umiddelbart uten engang å vaske seg før man er undersøkt på et voldtektsmottak.

Det er mange kvinner som har seg selv å takke for at disse forholdene ikke blir tatt alvorlig nok. Det nytter ikke å tenke på saken i ukesvis, og deretter kanskje bli overtalt av venner og familie til å gå til politiet, da er bevis forsvunnet og det blir påstand mot påstand. Det blir nesten som historien: «Først voldtok han meg, så gikk vi ut og tok en cafe latte, og da vi kom tilbake til leiligheten så voldtok han meg igjen.» Ingen bør dømmes på et slikt grunnlag. Det er fullstendig meningsløst å vente i flere år og deretter proklamere, at en person som nå er blitt en politisk motstander, har voldtatt en; ved å gjøre dette latterliggjør de voldtekts-begrepet og ødelegger for alle kvinner. Eller når en kvinne treffer en mann ute på byen; de danser, drikker og fester hele kvelden før hun blir med ham hjem og de ender etter hvert i sengen. Mange har nok dagen etterpå våknet opp og angret bittert når de ser hva som ligger ved siden av seg, men de kan ikke fjerne problemet ved å si at de ble voldtatt – kvinner må ta ansvar for sine egne handlinger selv om de er beruset. Vi kan ikke ha et samfunn hvor mannen må sikre seg ved å få en undertegnet avtale før man har samleie. Et raskt søk på Internett finner en rekke samleiekontrakter, det er vår egen skyld (vi kvinners) at det i det hele tatt er nødvendig å diskutere slike løsninger. Hvis jeg blir med en mann hjem klokka to om natta for å se på undulaten hans, så vet jeg hva som kommer til å skje – jeg kommer til å få et nummer.

Kvinner kan ikke bruke påståtte voldtekt for å frita seg selv for ansvar. Da ødelegger man bare for dem som reelt er blitt voldtatt, de fortjener mer respekt enn det. Hvis vi kvinner ønsker å bli tatt seriøst, så må vi også opptre seriøst.

All fundamentalisme er like galt

Det famøse forbudet mot nisseluer i en skole i Drammen var foranlediget av en kristen sekt og ikke av unnfallenhet for muslimer. Muligens var denne spesielle episoden ikke symbolpolitikk overfor muslimer, men politisk korrekthet gjennomsyrer vårt samfunn. For eksempel tegningen av en gris som ble fjernet fra veggen på sykehuset, pølser og bacon som ikke ble servert på speiderleiren eller justisministeren som ydmykt ba om unnskyldning fordi enkelte aviser publiserte karikaturer av Muhammed.

Hvis vi hele tiden skal være så politisk korrekte at enhver minoritet skal kunne diktere hvordan det offentlige rom skal innredes, er vi ute på ville veier. Det er snart på tide at vi bestemmer oss for at tro, religion og enkeltmenneskets praktisering av dette er en privatsak, og at i samfunnet bør vi leve etter Kardemommeloven: ”Man skal ikke plage andre. Man skal være grei og snill. Og for øvrig kan man gjøre hva man vil.” Ut fra et mer akademisk synspunkt heter dette: ”Å ta hensyn til hverandre og respektere de universelle menneskerettighetene”. Det finnes fundamentalister innen enhver religion og livssynsretning. Men vi må se i øynene at blant de kristne er dette marginaliserte grupper bestående av noen få tusen mennesker, mens det blant muslimer er en mye større andel – millioner av mennesker – som har meninger og oppfatninger som vi i vesten kvittet oss med for flere hundre år siden. Mange av disse fundamentalistene har skremmende stor makt; for eksempel presidenten i Iran, Mahmoud Ahmadinejad, som har vilje og midler til å uslette nabostater med atomvåpen. Dette er harde realistiske data som vi er nødt til å se i øynene. Vi kan ikke la fundamentalistene ødelegge vårt samfunn, enten de hører til den ene eller andre retningen.

I barnehage hele dagen.

Aftenposten forteller at barnehagen har overtatt foreldrenes ansvar for barna. Ettåringer tilbringer mer enn 41 timer i uka under offentlig kontroll. Kunnskapsminister Kristin Halvorsen fra SV ser ikke problemet. Det er ikke så rart, dette er jo den gamle sosialistiske drømmen om at når kvinnen har produsert en ny samfunnsenhet, så skal det offentlige ta over ansvaret og opplæringen så snart som mulig. Dette systemet har lang tradisjon i sosialistiske systemer; slike som Stalins Sovjet, Maos Kina, Lebensborn i Tyskland eller Pol Pot i Kambodsja. Da sikrer man at barnet får den rette innstilling fra starten av.   

Kvotering

Kjønnskvotering er en metode hvor man gir et av kjønnene en ekstra fordel fordi man ønsker en jevnere fordeling mellom menn og kvinner. Norske politikere er svært ivrige på kjønnskvotering, det førte til at EFTA-domstolen dømte Norge for kjønnsdiskriminering. ”Prinsipielt må det være en sjanse for at den best kvalifiserte kandidaten får stillingen”, står det i dommen. Man kan også bruke andre former for kvotering, for eksempel funksjonsevne, seksuell orientering, etnisitet, religion eller geografisk tilhørighet. Det siste er spesielt viktig for de politiske partiers valgkomiteer. Når politikere tyr til kvotering innrømmer de at de ikke har kontroll over situasjonen. Men kvotering er et tvilsomt virkemiddel, enten målet er å kamuflere eller å fjerne naturgitte forskjeller mellom ulike grupper. Til tross for dokumenterte skadevirkninger i mange andre land, og til tross for fravær av positive erfaringer, er kvotering et vanlig verktøy for norske politikere. Skremmende er det at Politihøgskolen har tatt inn 28 av 32 minoritetsstudenter på grunnlag av ”særskilte vilkår med henvisning til behovet for mangfold”. Det betyr at nærmere 90 % av minoritetsstudentene ikke ville ha kommet inn på dette studiet dersom de hadde konkurrert på like vilkår med norske søkere. Det er verdt å merke seg at minst fire av søkerne har fått dispensasjon fra minstekravet når det gjelder norskkunnskaper. ”Når PHS velger å gi dispensasjoner fra opptakskravene også i år, vil de fortsette å bidra til en stigmatisering av politi med minoritetsbakgrunn”, sier Navjot Kaur Sandhu, minoritetsombud for politiet i Oslo.

Problemene

Kvotering har vært forsøkt i mange land gjennom flere tiår, og erfaringene er stort sett negative. Ulike kvoteringssystemene har vært brukt i India, Sverige, Italia, Kina, USA og Norge. Erfaringene er skremmende. De positive effektene av kvotering er fraværende eller i beste fall marginale, mens de negative effektene har vært betydelige i alle undersøkte land. Afroamerikanere som faktisk har gjort karriere uten kunstig hjelp opplever at de ikke får den anerkjennelse de fortjener fordi de blir avskrevet som innkvoterte som egentlig ikke har gjort seg fortjent til den stillingen de har. Skadevirkningene er størst for den gruppen kvoteringsregimet var ment å skulle hjelpe, nemlig svarte eller kvinner. I Norge viser en undersøkelse at de fleste ASA-styremedlemmer ikke har merket særlig forandring etter at kvoteringsbestemmelsen i allmennaksjeloven ble innført: Ni av ti kvinner svarer at kvoteringsbestemmelsen ikke har ført til nevneverdig endring eller forbedring. De fleste med negative reaksjoner synes at de nye styremedlemmene mangler viktig kompetanse og innsikt. USA har ikke kvotering av ledere, men de har et langt større antall kvinner i ledende stillinger enn Norge.

Styreverv

Kvinner har bare én ting felles, og det er at de er kvinner. Det er ulike behov som styrer kvinners adferd. De kan være studenter, småbarnsmødre eller på toppen av en yrkeskarriere. Feminister velger feil strategi når de behandler kvinner som én gruppe. Man må i stedet fokusere på individets rettigheter uavhengig av kjønn – alle er likeverdige.

I 2010 burde vi ha kommet dit hen at vi behandler mennesker som mennesker og vurderer dem etter kvalifikasjoner i stedet for å dele opp arbeidsmarkedet etter kjønn. Når Trond Giske vil kvotere inn kvinner, viser det at vår næringsminister har liten tro på dagens kvinner, siden han ikke forstår at de kan komme frem på egen hånd og ikke trenger særfordeler. Det er ingen som er så forbannet på kvoteringsreglene som unge jenter. De har pågangsmot, ambisjoner og arbeidslyst, og vil ikke bli ansatt fordi de er kvinner, men fordi de er best kvalifisert. Stadig flere kvinner trer inn i det som tidligere var typiske mannsyrker, og de gjør det fordi de er kompetente; ikke fordi noen har vedtatt at de skal gjøre det. Men så lenge kvoteringsordningene finnes, så vil man alltid møte argumentet om at man er kvotert inn. Kvotering er i seg selv diskriminering, både av dyktige kvinner som må ha kunstig hjelp, og av dyktige menn, som blir fortrengt fordi kjønn blir gjort til det viktigste. NTB meddeler forøvrig at ”Selskaper som ikke er underlagt kvoteringsloven, har flere kvinnelige toppledere enn selskaper som er underlagt loven”. Leder Marit Hoel i Center for Corporate Diversity har gjennomført undersøkelsen. Hun sier til Aftenposten at hun ble ”veldig overrasket” da hun summerte tallene. Hun er antagelig kvotert til sin stilling, for meg var det ingen overraskelse. Kjønnskvotering er skadelig, både for samfunnet og for den enkelte – som blir plassert i en posisjon som vedkommende ikke har kvalifikasjoner for. Styreverv er en jobb som krever visse kvalifikasjoner, i likhet med en hvilken som helst annen jobb. Folk bør få stillingen på grunn av sin dyktighet til å utføre arbeidet, ikke på grunn av kjønn, hudfarge eller religion. Det er like meningsløst å kvotere inn styrerepresentanter som det er å kvotere inn fiskere, rørleggere eller kirurger.

Politikere

Karita Bekkemellem mistet i sin tid jobben som minister. Hun hadde hele sitt politiske liv gått sterkt inn for kvotering, og ble selv kvotert inn fordi hun var kvinne, og ikke fordi hun var dyktig. Så mistet hun posisjonen til en som var enda mer politisk korrekt enn det hun var. Bekkemellem hadde bare ett kriterium for å få jobben; hun var kvinne. Ramin-Osmundsen var både kvinne, innvandrer og farget; det vil si at hun hadde hele tre kriterier for å bli minister. Vi så jo deretter hvordan det gikk med Osmundsen som ble kvotert inn til en stilling som hun ikke hadde kvalifikasjoner for. Helga Pedersen forteller at i Aps stortingsgruppe kvoteres kvinner – mens kvinnene i FrP og Høyre har fått sine verv på grunn av sin dyktighet. Det er muligens en av grunnene til at Arbeiderpartiet gjør det så dårlig, mens høyresiden nå har flertall alene; noe som Arbeiderpartiet ikke har hatt på flere generasjoner. Arbeiderpartiets nyere historie er full av kvinner ble kvotert inn og deretter floppet; som Sylvia Brustad, Saera Khan, Fatma Jynge, Guri Ingebrigtsen ...

Når jeg ser hvordan Liv Signe Navarsete prøver å bortforklare Senterpartiets pengejuks med at hun ikke husket, ikke fortalte eller ikke visste, så forstår jeg at også hun er kvotert inn i stillingen. I jobben med å styre Norge har vi behov for mennesker som har fått stillingene fordi de er de beste man overhodet kan finne – og ikke fordi de er kvotert inn på grunn av at de har et bestemt kjønn, rase eller kommer fra en spesiell landsdel. Tenk selv, hvis du blir syk og trenger en kirurg. Vil du virkelig ha en lege som har fått jobben fordi han tilhørte en minoritetsgruppe og er kvotert inn, eller ville du ha en som er en dyktig kirurg?

Politisk korrekthet

Kvotering på grunn av kjønn, religion eller annen minioritetsbegrunnelse er og blir en nedvurdering av mennesker. Kvinner som ønsker å kvoteres inn er tafatte og eier ikke tiltak. Kvinner som ønsker å gjøre en innsats vil ikke ha kvotering. Som kvinne ønsker jeg ikke å bli stakkarsliggjort ved å bli kvotert inn til en posisjon.

De er i veien for deg

Når veiene asfalteres kan veivokterne fortelle om hvordan de får gjennomgå fordi aggressive bilister må vente eller omdirigeres på grunn av veiarbeider. Hva i all verden er det som foregår inne i hodene til disse menneskene? Vil de ikke ha bedre veier? Stadig er det reportasjer om hvor dårlig veistandarden er her i Norge, og så finnes det faktisk mennesker som blir illsinte og spytter på dem som arbeider for å lage bedre veier. Nå har vi bilister i årevis tryglet, bønnfalt og bedt om utbedring av veiene, og når veivesenet endelig kommer, så er det noen som skjeller dem ut? Kan en av disse tullebukkene fortelle meg hvordan i all verden han kan gjøre noe så dumt (jeg sier han, fordi jeg nekter å tro at en kvinne kan oppføre seg så tåpelig).  Tilhører de muligens ”Natur og ungdom”, ”Fremtiden i våre hender” eller en annen slik forening som ønsker å stoppe privatbiltrafikken i Norge? Jeg håper virkelig ikke det er de samme personene som ellers skriver inn og klager over at veiene i Norge er hullete og dårlige. Asfaltgjengen er i veien for din skyld, aldri hadde det falt meg inn at noen her i landet kunne beklage seg over det. 

Forbud mot burka?

Det ser ut til å være en iboende egenskap hos de fleste politikere at de har et sterkt behov for å detaljstyre andre menneskers liv. Nå er det Lise Christoffersen som vil forby burka.  Hvis noen ønsker å gå rundt iført et telt, så må de da sannelig få lov til å gjøre det uten at geskjeftige politikere skal lage lover om hvordan man skal kle seg. Dette minner om debatten om miniskjørt fra sekstitallet – ja jeg er så gammel at jeg husker det – da var det stortingspolitikere som i fullt alvor ville lage regler for hvor langt over kneet skjørtekanten kunne være. Vi har allerede vedtekter som sikrer at private legemsdeler skal være tildekket i det offentlige rom. Det burde klare seg; det er mer enn nok at vi har et bundadspoliti her i landet, vi burde slippe å ha et offentlig kles-politi.

Dette gjelder imidlertid utendørs, ute på gata, i parker eller på turstier i skogen. En helt annen sak er hvordan man kan kle seg når man befinner inne i lokaler. Der må det naturligvis settes regler, på samme måten som det er forbudt å røyke innendørs. Jeg har full forståelse for at banker vil stoppe tildekkede mennesker fra å komme inn i lokalene, enten de har finnlandshetter, burka, zorro-maske eller niqab. Tilsvarende i klasserom eller inne i barnehager – hodeplagg, enten det er luer, kalotter, kippa, hijab eller kolpik har (i likhet med ytterjakker og skjerf) ingenting der å gjøre. Mange funderer på hvordan man skal gjennomføre slike regler, kan de overholdes? Ja, se på røykeforbudet, det respekteres! Tilsvarende respekt bør det være mulig å gjennomføre når det gjelder hodeplagg innendørs. Man burde være i sin fulle rett til å nekte å betjene, undervise eller gi sosialstøtte til mennesker som har kamuflert ansiktet sitt.

Da jeg gikk på skolen lærte vi en sang av Margrethe Munthe, og den burde være like aktuell i dag:

Nei, nei gutt,

dette må bli slutt!

Ikke storme inn i stua

før du har fått av deg lua!

Glemte du det rent?

Det var ikke pent.

Husk å ta

alltid lua a'!

Ikke kast den, ikke sleng den,

pent og rett på knaggen heng den!

Tørk av foten din

og gå stille inn.

Lise Christoffersens forslag, hvor hun vil ha et forbud, men ingen kontroll er fullstendig meningsløst. Det å lage lover som ikke blir håndhevet er den sikreste måten å ødelegge respekten for både øvrigheta og for lovverket. Det er slike vedtak som fører til politikerforakt. Jeg vil ikke pådyttes Lise Christoffersens verdisyn, hvis hun ikke tåler å se kvinner iført et telt, så får hun holde seg innendørs. Personlig synes jeg det skaper underholdning i hverdagen, på samme måte som russetoget, homseparadene og andre tilsvarende karneval hvor folk kler seg i kostymer.