Ytringsfriheten under angrep

Det er bare noen få uker siden angrepet på satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris. Da gikk alle rundt og sa «Je suis Charlie» (Jeg er Charlie); og allerede nå er de Politisk Korrekte, i Drammens Tidende representert ved Kjell Buene og Arbeiderpartipolitikeren Lin-Merete Carlsen, i full gang med å fordømme slik humor. På annen måte kan man ikke tolke deres innlegg, hvor de er opptatt av å hindre meninger som kan virke støtende. Bladet inneholder grov humor, karikaturer og fortellinger; de fleste vil vel si at dette er ganske platt og ikke særlig morsomt, men hvem er det som skal ha rett til å bestemme hva andre mennesker skal mene og si? Jeg for min del vil ha meg frabedt at disse to PK’erne tar moralbestemmelser på mine vegne. Min innstilling er klar: Man skal straffes for handlinger, ikke meninger.

Både Buene og Carlsen har mange og vektige grunner for hvorfor vi ikke skal benytte oss av ytringsfriheten, ikke i en eneste setning har de tenkt på hva slike innskrenkninger kan føre til. På Grønland i Oslo har vi allerede et moralpoliti, de passer på at sharia blir fulgt. Fjell i Drammen ligger foreløpig etter, men kvinnene der er raske til å ta på seg hijaben slik at de ikke skal støte mennenes moraloppfatning. La meg minne om at Behring Breivik gikk amok for å få publisert sine meninger, kanskje vi kunne unngått det blodbadet hvis han hadde fått komme til orde og blitt møtt med argumenter. Som kjent ble han sittende for seg selv og klekke ut en syk måte å fremføre sine ytringer på.
 

Verken Carlsen eller Buene ser det som noe problem at politikerne begrenser støtende uttalelser. Har de tenkt på at man da må legge ned Nytt på Nytt, her blir det harselert over det meste, og det er naturligvis sårende for dem det går ut over. Stand-up showet på Latter i Oslo har personangrep nesten hver eneste dag, det samme har vår lokale Stand-Up i Drammen. Hvis man skal følge Lin-Merete Carlsen og Kjell Buenes meninger og slutte med karikaturer, flaggbrenning, harselering og sjokkerende meninger, så er det bare en vei å gå: «Vi må tie stille og knytte nevene i bukselommene». Min far fortalte at det var slik de hadde det under nazistenes styre i 1940-1945. Jeg vil bekjempe den utviklingen og forsvare min rett til å ha meninger uansett hvor politisk ukorrekte de er.

Arbeiderpartipolitikeren bruker mye av innlegget sitt til å fortelle at ytringsfriheten allerede er innskrenket via lovverket. Naturligvis har vi lover mot ærekrenkelser og injurier; hvis man påstår at en mann er en svindler, så må man kunne bevise det; hvis det er løgn er det bare rett og rimelig at en blir straffet. Dette har imidlertid ingenting med ytringsfriheten å gjøre. Det jeg kjemper for, er min rett til å fortelle at Bibelen og Koreanen er eventyrbøker eller til å kunne si at Arbeiderpartiets partiprogram vil føre til dårligere forhold for folk flest. Jeg forstår at Carlsen ikke liker dette, men jeg har (foreløpig) rett til å mene og si det.
 

Jeg tror faktisk ikke at Arbeiderpartiets representant ønsker å forby Nytt på Nytt, hun har bare ikke forstått at det blir resultatet hvis de begrensninger hun ønsket i sin artikkel blir gjennomført.

Ytringsfrihet

Den senere tid har vår ytringsfrihet kommet under angrep; ikke bare fra muslimer, men også fra «våre egne» som sier: «Det er jo ikke nødvendig å provosere.» «Vi behøver ikke tegne Muhammed som hund eller Jesus som esel». Lite har disse menneskene forstått av hva ytringsfrihet egentlig innebærer. La meg illustrere dette med følgende historie. En amerikaner og en russer møtte hverandre, og amerikaneren sa: «Vi har ytringsfrihet, jeg kan stå midt i Washington og rope ut: President Obama er en drittsekk, og jeg kan brenne det amerikanske flagget i protest mot politikken som føres.» Russeren repliserte: «Vi har også ytringsfrihet, jeg kan stå midt i Moskva og rope ut: President Obama er en drittsekk, og jeg kan brenne det amerikanske flagget i protest mot politikken som føres.» Det er denne forskjellen alle disse politisk korrekte menneskene ikke har forstått. Ytringsfriheten består nettopp for å beskytte provoserende meninger, det er ingen kunst å godta meninger som ikke er farlige.


Her i den vestlige verden har vi tale- og trykkefrihet fordi ingen skal kunne kneble andres meninger; uansett hvor dumme, uappetittlige, foraktelige, uvitende eller unødvendige de er. Det er dette som signaliserer at vi har et fritt samfunn, og det er derfor vi må forsvare dette privilegiet.


Ytringsfriheten har vært en menneskerett og en forutsetning for vårt demokrati helt siden slutten av syttenhundre-tallet, og det er synd at enkelte mennesker er så opptatt av ikke å støte andre grupper at de har mistet synet for hvor viktig denne rettigheten er. Naturligvis kan ytringsfriheten skape problemer, være støtende og ødeleggende for forhold mellom mennesker. Denne rettigheten er imidlertid så viktig at vi må avfinne oss med disse problemene, vi kan ikke løse dem ved å begrense muligheten til å kritisere andre menneskers tro, meninger eller oppfatninger.


Man har også rettigheten til ikke å si noe, ikke å mene noe om en sak. Men dette er ikke noe problem; folk blir ikke drept fordi de ikke tar standpunkt, det er de som står på barrikadene og ytrer seg vi må verne om – selv om vi er aldri så uenige i det de står for. Friheten til å «stå på en kasse» og si sine meninger er i et demokrati et mål i seg selv. Det er en fare når fremtredende politikere og kulturpersoner står frem og mener at vi bør begrense oss når det gjelder hva vi sier og skriver fordi det kan støte andre mennesker. Det betyr nemlig også en begrensning av hva vi kan mene og dermed har vi lagt ytringsfriheten i hendene på ekstreme krefter som ønsker å sensurere det de ikke liker.